En mimringens tid

En del av historien forsvinner. Her er det siste rest av tribunen som går i bakken. Man må jo bare si at det er litt vemodig.

En del av historien forsvinner. Her er det siste rest av tribunen som går i bakken. Man må jo bare si at det er litt vemodig. Foto:

Av

For en del år siden var det ikke uvanlig at denne tribunen huset flere hundre tilskuere. Nå er tribunen jevnet med jorden og en epoke er over, skriver Tarjei Tallakstad.

DEL

InnsendtFor en del år siden var det ikke uvanlig at denne tribunen huset flere hundre tilskuere. Og rekorden, som Ole John nylig skrev om, var på ca. 1100, da selveste Strømsgodset gjestet «plassen» (som vi kaller banen vår).

Jeg fikk lyst til å mimre litt om de gode tider, og skriver litt som jeg husker det.

Hvittingfoss a-lag hadde i mange år gode og dedikerte spillere. De trente 3–4 ganger i uka og innsatsen var upåklagelig. Lille Hvittingfoss hevdet seg godt, og enormt stort var det da de rykket opp til 3. divisjon, i 1981. Ja, tenk det. Hvittingfoss var i den gangens 3. divisjon som tilsvarer dagens 2. divisjon.

Ikke verst det for ei såpass lita bygd. Ekstra morsomt var det også å kunne se Hvittingfoss på tippekupongen.

Egentlig veldig rart når man var vant til å se lag som Vålerenga mot Rosenborg, eller Liverpool mot Manchester United. Der var Hvittingfoss også, sånn plutselig. Veldig moro.

Den gangen var det jo ikke så mye å spille på heller og fotballtipping, og håp om 12’ern, hadde stor interesse blant det norske folk.

Engasjert publikum

Hvem husker ikke stemningen på tribunen. Vi hadde noen sjefs underholdere, og med rette værdraget kunne man høre deres kraftige røst i hele den lille bygda. Det var ikke alltid like morsomt å være dommer på Hvittingfoss stadion siden de stadig fikk gjennomgå med illsinte slengbemerkninger hvis de dømte feil. For de beste dommerne satt jo på tribunen. Men hvor utrolig morsomt det var. Spillerne var fantastiske, men også tilskuere og de nevnte kraftige røster gjorde sitt til at det var ordentlig moro å være på fotballkamp.

Entusiasmen og engasjementet var enormt, og kom det en scoring så var det ikke kun lett klapping, men skikkelig jubelbrøl som runget over hele Sandsvær.

Den gang hadde vi også fotballfruer. De blogget ikke, men satt ivrig, og gjerne på de første rader hvor de hoiet og skrek av full hals. Ikke var de noe bedre enn de tøffe gutta med høy røst heller. Og du verden hvor mye latter det ble, for det var jo ikke alt som var like saklig, kan man si.

Det kostet å gå på fotballkamp den gang, og ikke alle hadde penger til billetten. Å unngå billettinnkreverne kunne da være en liten utfordring. Husker selv at jeg var nervøs for å bli tatt, og derfor ikke kunne se kampen. Men alltid gikk det bra, og ikke husker jeg at noen ble kastet ut. Tipper disse vaktene var litt greie også hvis noen ikke hadde penger. Husker også godt at grusbanen var full av biler, og at det var kø langs hele skoleveien.

Alle, virket det som, skulle på kamp da. Og det var lørdagskamper.

Gode spillere

Jeg husker så godt Hans Jensen Lie, hvordan han hele tiden lukta på offsiden fra sin vingposisjon. Til tider var han nok i ivrigste laget, og ble en del avblåst, men ofte gikk det bra også, og da var det full gass.

Lagkameratene visste akkurat hvor de hadde han, og rett som det var kom det en stikker fra de gode midtbanespillerne, eller en langpasning fra bakre rekker. Da pasningen kom, krummet Jensen Lie nakken og løp det han maktet. Hvor utrolig rask han var. Han løp fra alt og alle, og scoret mange mål over mange år.

Glenn Reidar Lie, hans eminente teknikk, hans blikk for spillet, pasningene og evnen til å være rolig i scoringsposisjoner, var enestående. I tillegg var han en ordentlig klegg som bet seg fast i motstanderne og ofte klarte å stjele ballen fra dem. Han kriget og kjempet som en helt og virkelig blødde for den gule drakta si.

Han var en stor spiller som etter hvert ville prøve lykken i enda høyere divisjoner. Så vidt jeg kan huske var han den første hvittingfossingen som tok steget ut i den større verden. Klubben var Eik fra Tønsberg, som på den tiden var et meget godt lag i Norge.

Hehe, det er litt rart å tenke på. Men vi hadde jo keeperen, stålmannen ved navn Erik Jensen. Grunnen til at jeg må le litt, er at jeg tror egentlig han er bedre trent i dag enn den gang, og det i en alder av hele 77 år. I mange år har han dedikert mye av fritiden sin til sykkelsporten, og det har blitt enormt med mil på setet. Det er virkelig imponerende. Men han var også en meget god keeper da han var i form.

Plasseringsdyktig og sterk. Ja, han var jo stålmannen.

Vi hadde også noen forsvarskjemper i frisparkekspert Odd Bjerknes, (alltid med drakta over shortsen) krigeren Per Sigbjørn Aas, hodespilleren Roger Kolstad og den lettbente Per Aadalen på høyre back. Husker også Jan Magne Lie på venstrebacken, samt Trond Eid. Roar Grønvold var også en god spiller, men husker han egentlig best som treneren. I mine øyne en unik trener, som jeg selv med tiden fikk erfare å ha. Han var en type som gjorde at man fikk lyst til å yte på trening, og antar at han betydde mye for suksessen i Hvittingfossfotballen. Han var så engasjert og entusiastisk, og dette smittet over på andre, og det ble det godt samhold av.

Husker egentlig ikke om det var så mange venstrebente, men når man ser i dag, er det ofte noe spesielt med de. Akkurat som de har en annerledes teknikk. Jan Westby var en av dem. Han hadde en utsøkt venstrefot og utførte stadig litt magi med ballen. Han var ikke den raskeste men veldig god til å lese spillet, og plassere seg riktig.

Vil også nevne José Derrica. Han var en som likte og drible, var teknisk god, og hadde det man kan si, skravla i orden. Han ble etter hvert en veldig dedikert trener på yngre lag, og fikk fram mange gode spillere til a-laget.

Da Hvittingfoss gjorde det så bra fikk de også noen spillere utenfra. Jeg husker ikke alle disse, men en som ble lagt merke til var humørsprederen Robert Hillestad. Han var en god midtbanespiller og hadde kallenavnet «Propellos». Mye energi i akkurat det navnet, og det var nok slik han var også. Hadde bein som forflytta seg fort, og hadde god teknikk.

Pål Berg, Egil Kristiansen (muskelbunten), Stein Helge Lie og Sten Sagvolden, er noen jeg husker var innom og utmerket seg positivt.

Støtteapparat

Et godt lag trenger også et godt støtteapparat. Magnar Westby var i flere år oppmann for laget, og gjorde en god innsats. «Ser han fortsatt med den oransje legekofferten.»

Det er nå en gang slik at store lag helst må reise sammen. En buss ble anskaffet, lakkert i Hvittingfoss-fargene gul og svart, og Magnar var sjåfør. Enkelte ganger fikk jeg være med på turene, og for meg var det virkelig stort å få bli med mine forbilder.

En mann som heller ikke kan glemmes, er Gunnar Johannessen. Hvor mange ganger han har gått og løpt langs ene langsiden, finnes det ikke tall for. Han var der, fulgte med, ropte, veiledet, skrek og gestikulerte. Han var enormt interessert og er kanskje den som har sett flest kamper på Hvittingfoss stadion gjennom tidene.

Om det var miniputt, eller a-lag, spilte ingen rolle. Gunnar var der, og sånne folk er virkelig viktig for idretten. Han var i hele sin levetid veldig engasjert i fotballen og hadde verv i de fleste år. «Gutter, husk å tråkke til tustene på banen når dere er ferdig», kan jeg huske Gunnar si etter endt trening eller kamp. Han var banemester i mange år og veldig opptatt av å ha en så bra bane som mulig.

OLO

Til slutt vil jeg også nevne den alltid tilstedeværende journalisten, Ole John Hostvedt som dekket både borte og hjemme -kamper i mange år. Som tiåring var det ikke alltid mulig å få med seg alle kampene, og særlig ikke bortekampene.

Derfor kunne spenningen om hvordan helgekampene hadde gått, nesten være smertelig vonde. Man gledet seg derfor ekstra mye til mandagsavisen kom hvor vi kunne lese et fyldig kampreferat.

Håper på nytt løft

Ja dette var de gylne tider, altså rundt 1980. Hvittingfoss hadde i mange år etter dette et ganske bra lag som hevda seg godt i særlig fjerde og femte divisjon, og vi hadde god rekruttering i alle aldre. Gressbanen var alltid opptatt, så dette var en bane som man trygt kan si har gjort nytta si, og gitt glede til mange, i mange, mange år. Nå er det liksom satt et punktum.

Tribunen er borte og gresset blir bytta ut, et moderne anlegg kommer. Det som har vært er gode minner, det som kommer må vi skape.

Vi har blitt mindre folk i Hvittingfoss de siste årene, noe som særlig vises i skoleklassene hvor det er mange færre elever enn i «gamledager». Av denne grunn samt at kanskje litt andre ting engasjerer mer enn fotball, har det blitt færre spillere. Dette har medført at vi samarbeider med lag i bygdene rundt for å stille lag i de fleste klasser. Håper derfor at ny bane kan gi et nytt løft og nytt engasjement slik at det fortsatt kan være yrende liv hver en kveld på plassen.

Aktivitet for både gammel og ung er jo viktig, og fotball er moro.

Håper mange vil være med på reisen videre. Barna, trenere, ledere, oppmenn og ikke minst foreldre.


Med hilsen

Nestleder og anleggsansvarlig HIL, Tarjei Tallakstad

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et arrangement du ønsker å dele i Laagendalsposten.

Artikkeltags