En raus neve ømhet

Av

Veggli kirke ble fyllt opp av publikum i god tid før konserten «En liten håndfull ømhet» søndag kveld.

DEL

MeningerSiden jeg på forhånd hadde fått med meg Julesalgsmesse på Veggli Vertshus etterfulgt av en kjølig Julegrantenning, var jeg ikke av de første som inntok kirken. Men jeg og min kjære fikk en prima plass på galleriet med god utsikt, god lyd og god varme oppunder taket.

Det er noe så herlig usminket og avslappende med en enslig herre som inntar scenen kun med sin gitar som følgesvenn. Og formidleren Ole Paus trenger for såvidt ingen andre.

Innledningsvis sa han blant annet «Det blir en litt rar julekonsert dette her. Det blir nok ikke så mye. . . Ja, vi får se hva det blir. Og om det er noe dere føler dere kan synge vel så bra som meg, så værsågod!»

Nært og vart åpnet han med «Et lite barn så lystelig er født til oss på jorden» og fortsatte med «Det kimer nå til julefest».

Under den følgende applausen løftet han blikket og sa «Så fantastisk koselig å se dere der oppe på galleriet også da. Det er jo som å være med i Muppet Show dette her.» Latteren satt løst, og kontakten var definitivt opprettet.

Underveis fikk vi høre litt om hans velkjente opposisjon mot diverse ting, og hans vennskap med Alf Prøysen. Han spøkte om sangstemmen sin som egentlig ikke er så fin at han kan reise rundt med den. Men det er jo den han har hatt hele livet.

En gang skrev han en tekst til Anita Skorgan. Da han sang den for henne lo hun hjertelig, og sa at han ikke hadde en eneste ren tone i stemmen sin. Han fortalte om sitt forhold til «O helga natt». At han aldri trodde det skulle bli hans tur til å synge den, siden han ikke kommer opp på den høye tonen på slutten. Men så skrev han like godt en norsk tekst til den, og dermed var det bare han som visste hvordan den utgaven skulle være. Sånn helt personlig har det blitt en av mine favoritter.

Hans versjon av jule-evangeliet var definitivt ikke helt som det vi hørte på barneskolen. Det var særdeles underholdende og beskrivende, og ga oss et tydelig bilde på hvordan snekkeren Josef hadde vært.

Deretter fulgte den nydelige sangen «Jeg var mannen som elsket Maria».

Vi hadde allsang på «En liten julesang». Ikke bare en, men to ganger.

Heldigvis fikk vi høre «Deilig er jorden». Jeg synes det er en av de vakreste julesalmene vi har. Hans versjon får meg til å tenke på en uslepen diamant; vakker og verdifull. Men han trenger ikke poleres, han stråler uansett.

Avslutningsvis fikk vi høre min absolutte favoritt «Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn». Jeg kan kun uttale meg på egne vegne, men jeg var tett på en allergisk reaksjon i øynene da.

Ole Paus, du ga oss ikke bare «En liten håndfull ømhet» denne kvelden. Du ga oss en ganske raus neve med både ømhet, nærhet og humor. Tusen takk for en særegen, vakker og stemningsfull konsert. Jeg er glad for at du synger med den stemmen du har. Det er den vi kjenner og liker å høre.

Takk for julestemningen.

Hilsen en blodfan blant «Muppet show på Galleriet».

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et arrangement du ønsker å dele i Laagendalsposten.

Artikkeltags