Om du ser opp på vei til jobb, vil du få øye på flere gater oppkalt etter menn enn kvinner. Gater får ofte navn etter foregangsmenn, mens kvinner som gikk foran blir glemt når en gate skal få nytt navn. 8. mai kommer aktivister i flere byer i Norge til å henge opp sine egne gateskilt for å vise hvordan en likestilt by ser ut. Om Kongsberg har lyst til å døpe om en vei permanent, så har jeg et forslag: Mimi Johnsons vei.

Wilhelmine «Mimi» Johnson ble født i 1890. 17 år gammel begynte hun å studere geologi med mål om å bli bergingeniør. Før hun ble uteksaminert tilbrakte hun en obligatorisk praksisperiode i Kongsberg. Lokalbefolkningen i Saggrenda leide ut rom til mannlige studenter, men den første natten var det ingen som ville leie ut til Mimi. Andre ville ha reist hjem, men ikke Mimi. Etter en natt fikk hun et eget rom.

Hun var den første som tok bilder i Samuel gruve, og takket være selvutløseren fikk hun også være med på dem. På baksiden av et av bildene hun tok skrev en konservator ved Bergverksmuseet: «Fotografens kone?». I 1912 ble hun Norges første kvinnelige bergingeniør, og hun har satt spor etter seg i Kongsberg. Det er bare ikke så mange vet om henne.

Da Mimi ble født, kunne ikke kvinner stemme. Hadde hun levd et lite år til, hadde hun fått se statsminister Brundtland på Slottsplassen. Mye kan skje i løpet av en kvinnealder. Et menneske kan få til mye, men kvinner blir ofte skrevet ut av historien, slik konservatoren gjorde, og glemt når veier skal døpes. Når ingen ser opp på navnene deres og lurer på hvem de var, forsvinner de ut av vårt kollektive minne. Hver kvinnehistorisk natt viser vi frem alle kvinnene som forandret en liten del av samfunnet. I Kongsberg kan Mimi vises frem og bli husket som noe annet enn en kvinne som kanskje var fotografens kone. Neste gang jeg er i Kongsberg håper jeg at jeg kan si: «Møtes vi i Mimi Johnsons vei?».