I 1850 ble det sendt et brev fra en mor til sin gravide datter. I brevet kommer det fram at datteren er gravid igjen, og moren sier henne» … Du atter skal til med Din Haarde dyst» (Blom, 1988). I dette utsagnet ligger det to lekser vi kan ta med oss inn i 2022:

For det første forteller dette oss at fortidens kvinner hadde behov for å uttrykke negative følelser rundt fødsler, på samme måten som dagens kvinner. For det andre sier det noe om frykten rundt det å føde, fordi det lå noe tungt og dystert i omtalen av fødselen. Både grunnet frykt for død, smerte og hva det gjør med kvinnekroppen å bære fram et barn. Særlig i en tid hvor man ikke hadde god kunnskap om helse.

Det er én sentral ting som skiller fortiden og nåtidens fødsler; Den moderne legevitenskapen. Den har ført til at vi kan føde uten frykt for død. Vi vet med stor sikkerhet at både vi og barnet kommer til å forlate sykehuset i levende live. Men hvorfor er ikke det i seg selv godt nok for dagens kvinner?

Mye av svaret ligger i at vi, for første gang i historien, har åpnet opp for en kultur hvor vi snakker høyt om det som, for svært kort tid siden, var tabu: Traumer. Det er et paradigmeskifte som skaper uro i tidligere generasjoners status quo. Tanken om at psykisk helse er farlig, og ekkelt. Og endringer er ubehagelig, fordi det er ukjent. Men fødselstraumer har alltid eksistert.

20. mars 2022 vedtok Viken Venstre på sitt landsmøte at fokuset på mødres fysiske og psykiske helse må rustes opp, og at vi må bygge et sterkere støtteapparat rundt fødende.

Dette fokuset blir gradvis større, og perinatal helse borer seg stadig inn i rikspolitikken.

Vi kan si at Gro (63) og Kjell (68) sine kritiske stikk til moderne mødre er basert på kunnskapsløshet, og ikke fakta. Det er en misoppfatning i befolkningen om at kvinner var sterkere før, fordi de ikke klagde. Dette er ikke sant. Kvinner har strevd før i tiden. De har også klaget, men det ble hysjet ned. Og det har ikke vært et fokus i tradisjonell historieforskning.

Fødselspsykoser og fødselsdepresjoner eksisterte, men de var knyttet til så stor skam og manglende kunnskap, at kvinner ble skjult. Noe som var standarden før: barselkvinnen skulle ikke sees, fordi hun var urenslig.

Gro og Kjell lurer ofte på hvorfor kvinner klager. Jeg vil avfeie myten om supermoren som utstod alt. For morsrollen så helt annerledes ut før, og er egentlig umulig å sammenligne med dagens. Går vi langt nok tilbake, eksisterte ikke barnehager, men vi hadde barnearbeid helt ned i treårsalderen. Barn måtte inn i voksenlivet på et mye tidligere stadium, fordi de var ressurser. På Kongsberg ble femåringer ansatt i gruvedriften. I tillegg døde hvert tredje barn under et år på Kongsberg på 1600 og 1700-tallet, på grunn av epidemier og sultkatastrofer. Dette ville knekt hvilken som helst mor i hvilken som helst tidsalder. Men mødres historie har sjelden vært et fokusområde i historienedskrivningen. Så hvordan var det for mødrene på Kongsberg? Fikk de rom til å uttrykke følelser?

I dag ville vi fått tilgang på kriseteam og plass på DPS, mens da måtte man bite det i seg sitt barns død og gå videre. I verste fall kunne kvinner havne på «galehuset» når lasten ble for stor. Hvordan var mentale helse var i den tiden? Og er dette en standard å måle dagens mødre etter?

Det er vanskelig å skulle sammenligne to ulike tidsepoker. Men vi kan forstå prosessene, og hvor holdningene mot mødre stammer fra. Mødre har blitt tiet til stillhet over mange hundre år. I dag snakket vi høyt for oss selv, for de som kommer etter oss, men også for de mange millioner av mødrene som måtte lide før oss. Dette endrer vi nå på, og det er en nødvendig endring.

Gro og Kjell kan like det, eller være i mot det. Men å kreve omsorg er ikke mye forlangt. Jeg er sikker på at Gro (63) og Kjell (68) vil sette pris på autonomi, omsorg, kommunikasjon og forståelse når de selv blir pleietrengende. Fordi det er grunnleggende menneskelige behov. Og mødre er mennesker. Vi vil bare behandles som det også.

Julianne Sperle-Rydberg

Jeg, Julianne Sperle-Rydberg (33), er historiker, lektor, formidler og skaper av kontoen @historiskmorskap på Instagram. Jeg er født og oppvokst i Narvik, og har bodd nesten fem år på Kongsberg. Jeg giftet meg på Kongsberg, med en kongsbergmann. Bor nå i Horten, er tobarnsmor og jobber med formidling og undervisning. Brenner for kvinnehelse, og viktigheten av morsrollen i et samfunnsperspektiv. Jeg er også medlem av Utdanningsforbundet.