Nordmannsslepene og andre sleper på Hardangervidda

BISKOPSVARDEN: Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på varden er uavklart, men trolig kan vardene være oppsatt på offentlig oppdrag en eller annen gang mellom år 1100 og år 1600. Varden ble funnet i 1985 av Per Bremnes og Øivin Bakke.

BISKOPSVARDEN: Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på varden er uavklart, men trolig kan vardene være oppsatt på offentlig oppdrag en eller annen gang mellom år 1100 og år 1600. Varden ble funnet i 1985 av Per Bremnes og Øivin Bakke. Foto:

Av

– Samlebetegnelse på de historiske stiene over Hardangervidda kan ikke bli rett – og har forårsaket mange misforståelser, skriver Per Bremnes i denne artikkelen.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.HARDANGERVIDDA ER DET STØRSTE HØYFJELLSPLATÅET I EUROPA. I en visitas-beretning fra 1595 av biskop Jens Nilssøn, blir Vidda omtalt som «it Field heder Vijd», d.e. Hardangervidda. I et klagebrev i 1728 til Stattholderen angående en grenseoppgang ved Nordmannsslågen, omtales Hardangervidda som «Vidden på det stoore Field». Men navnet er eldre: I en kunngjøring skrevet i året 1472 på Gladheim i Numedal, om et salg av en del i vatnet Skrykken, og den nye boden der, blir Hardangervidda omtalt som «Widennæ».

Over Hardangervidda har det vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket vei var reinsdyr og veidemenn, kanskje alt for 9500 år siden. Dette gjør at veidestiene naturlig nok må være de eldste. Veidemennene i førhistorisk tid var jo de første vandrerne, og siden den gang, har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.

For å skjønne ferdselen på Hardangervidda, er det viktig å skille mellom ferdselen fra det østlige til det vestlige Norge, stier til veide- og fiskeområder, og støls- og driftestier. Som en ser, er det her stier med ulike bruksområder.

Stiene til veideområdene må som nevnt være de eldste, men stiene mellom øst og vest, og likeledes stiene til stølene, er fra eldre tider, langt bak de tider vi har skriftlige kilder fra.

Per Bremnes

Per Bremnes er forfatter, artikkelforfatter og foredragsholder, og har forsket på ferdselen på Hardangervidda siden 1984. Han har også påvist flere flere arkeologiske minner langs slepa Eidfjord - Hol. Tidligere har han blant annet vært fagkonsulent for Måbødalen kulturlandskapsmuseum for temaene «Ferdslevegar i Måbødalen» og «Driftehandel og sleper», og har også vært formann i venneforeningen for opprettelsen av Hardangervidda museum i Dagali.


DE ELDSTE SKRIFTLIGE KILDER PÅ STØLER HAR VI FRA TIDLIG 1600 TALL. VI må likevel ikke la oss villede av mangelen på skriftlige kilder. Arkeologisk og etnologisk granskning viser at stølsbruket på Hardangervidda, er like gammelt som jordbruket i dalene i nabolaget til vidda.

I eldre tider ble det gått opp stier mellom de forskjellige bygdene omkring Hardangervidda, og dessuten mellom øst og vest. Mange av disse stiene gikk sammen over lange strekninger oppe på Hardangervidda, og det oppsto særlige stier som tok av fra bestemte samlesteder oppe på vidda. Slik som ved Drøllstølen, Hadlaskard, Staupet, Lakaset og Sandbu.

Vestpå gikk drifteveiene opp fra nesten hver bygd og grend. Vossingene brukte gjerne veien fra Ringøy om Dalamot til Hadlaskard og den Søndre Nordmannsslepa, men også fra Ytre Bu førte en driftevei østover. Det blir fortalt at føringsbåtene kom fra Ulvik og la til ved Krokastø – naustplassen til Indre Bu.

Derfra ble dyrene drevet til Ytre Bu. Navn som Driftavegen og Driftahaugen forteller om drifteferdselen her.

DET VAR NATURLIG AT DEN KORTESTE STIEN OVER FJELLET BLE BENYTTET. Bispenes vei, d.e. den veien som Stavangerbiskopen reiste over Hardangervidda, når han skulle på visitas til Hallingdal og Valdres, er et eksempel på dette. Bispereisene fra Stavanger over Eidfjord til Hallingdal og Valdres, pågikk i perioden 1126 til 1631.

Mellom øst og vest gikk det i eldre tider flere stier. Hvilken av stiene som er eldst, og hvilket navn de kan ha hatt i gammel tid, er uvisst. Sikkert er det imidlertid, at første gang begrepet nordmannsslep er kartfestet, er i 1856 på et kart over Buskerud amt.

På den nordlige del av Hardangervidda – nord for Hardingslepa – finner vi stien over Voss – Raundalen mot Hallingdal, Austmannavegene fra Ulvik og fra Simadal, Bispenes vei mellom Eidfjord og Hol, Kongsbergveien og Nordmanns-slepene. I biskop Jens Nilssøn sin visitasberetning fra 1595 finner vi en av de eldste beskrivelsene om «hvor veien gikk». Vi leser der at veien fra Tinn(?) til «Nordland», d.e. Vestlandet, gikk over Mår,

NORDMANNSSLEPENE ER DE MEST KJENTE av de eldgamle stiene på Vidda. Fra Drøllstølen i Eidfjord tok den Nordre- og den Store Nordmannsslepa av, og gikk hhv. over stølene Særebakken og Rinden, til Lakaset i Hol og Staupet i Uvdal. Til disse samleplassene gikk det en rekke stier: Mest benyttet til Drøllstølen var slepa i Hjølmadalen. Fra stølen Hadlaskard i Ullensvang, tok den Søndre Nordmannsslepa av, og gikk til Imingen i Uvdal, men driftekarene som skulle til Kongsberg med fe, kunne holde fram fjell-leis over markedsplassen Sandbu helt ut til Veggli.

I tillegg til de førnevnte sleper finner vi at det også var stor ferdsel på andre stier. I Hol finner vi Kyrkjevegen, Fjellsetvegen og Brennbuvegen, mens vi i Uvdal finner drifteveiene som gikk fra Jønndalen til Lågaros og Sandbu, og den gamle ferdselsveien mellom Uvdal og Tessungdalen; den såkalte Stanglina.

Vel kjent er Måbødalen i Eidfjord. Fra Simadal fører flere stier opp på Hardangervidda: Bakkalaupet og Andersstigen. I Ullensvang finner vi Munkatrep-pene, og stien i Grytingsdalen.

I en prosjektplan for Nordmannsslepene, er alle slepene på Hardangervidda dessverre gitt samlebetegnelsen «nordmannssleper» og «sidesleper». En slik samlebetegnelse på de historiske stiene kan ikke bli rett – og har forårsaket mange misforståelser. Årsakene til dette er lett å forstå.

SNORRE FORTELLER I KONGESAGAENE OM BAGLERNE, som skal ha kommet ifra Oppland i 1205 med en baglerflokk på 30 mann og høvdinger. Angivelig skal de ha reist opp Hallingdal, så over vidda, deretter kommet ned (et sted) i Hardanger. Et sagn i Simadal beretter om at baglerne skal ha kommet ned Austmannavegen til Tveit i Simadal. Derfra skal de ha reist herjende ut Hardangerfjorden. På sin ferd drepte de lensmannen Erling, som på den tiden var fungerende sysselmann i Hardanger for birkebeinerne.

Men andre krigsmenn har også reist Austmannaveien: I tingbok for Hardanger, 29.6.1689, finner vi et historisk vitnemål om soldater som var ført over Hardangervidda fra Simadal. Og det var veien fra Tveit som var benyttet. Soldatene var trolig fra det Bergenhusiske regiment og Hardanger bataljon. Det er all grunn til å tro at de var fraktet med båt direkte til Simadal. Derfra gikk så ferden til Hallingdal.

STIEN OVER VOSS – RAUNDALEN TIL HALLINGDAL ble kartfestet første gang på Anders Bure sitt Nordenkart fra 1626, men finnes på en rekke kart, fra forskjellige kartografer på 16–1700 tallet. Bure skal angivelig ha brukt Adrian Veen sitt kart over Skandinavia fra 1613, som forelegg.

Trolig var stien fra vest over Raundalen og Hallingskeid til Hallingdal, og videre østover, den vanligste stien mellom øst og vest, når ferden gikk over land. På denne stien var driftekarene fra Hallingdal hyppige gjester. Ikke alltid var det fred og fordragelighet på stiene mellom Hallingdal og Voss. Det fortelles at det var især driftekarene fra Hallingdal, som gjorde fortred.

Inn på denne stien kom lensmann og bonde Ola Steinson Hamarsbøen fra Hol, en gang på slutten av 1700 tallet, etter å ha vært i Ulvik på gjesting hos Kristoffer Sjurson Hjeltnes. Med seg tilbake skal han ha hatt den første poteten i Hol. Austmannasteinen nede ved Jonstøl, kan være et minne fra denne reisen.

ULRIK FREDRIK GYLDENLØVE, PÅ SIN TILBAKETUR FRA REISEN SIN til Bergen i 1667, skal han dratt tilbake til Østlandet over land til Voss, videre gjennom Raundalen og Hallingdal. Det finnes få opplysningene om Gyldenløves reiser i Norge 1664–1667, og det er få bøker eller kilder, som delvis eller helt er viet til dette. (Johansen 1974)

Fra Eidfjord kjennes et sagn om at Ulrik Fredrik Gyldenløve og Maria Grubbe i 1667, skal reist fra Tveit i Simadal over Hardangervidda til Ål. I fjellet ovenfor Tveit, skal de ha bygget en varde som senere angivelig fikk navnet «Gyl-denløva». Legges de tilgjengelige kilder for perioden til grunn, vil det som fortelles i sagnet om Gyldenløve, Maria Grubbe og varden, ikke kunne medføre riktighet av historiske årsaker.

Kjent er det at Gyldenløve skal ha vært i Bergen både i 1665, 1666 og i 1667. Hans reise fra Bergen tilbake til Østlandet gikk med båt i 1665 og 1666, mens han i 1667 som nevnt skal ha reist over land. På et kart over Hardanger prosti fra 1750, finner vi en fjellformasjon nord for Hardangerjøkulen, med navnet «Gyldenløvs Vahre». Også på et militærkart fra 1790, finnes avmerket den samme fjellformasjonen.

Gyldenløves strabasiøse reiser, ofte i grisgrendte strøk, hvor det var vanskelig å få ly for natten, kan ha vært medvirkende til at Gyldenløve skal ha fått anlagt enkle fjellstuer; nærmest steinbuer, til bruk for reisende.

MED BISPENES INNTOG PÅ HARDANGERVIDDA, ble det en oppgave for klostre, biskoper eller domkapitler, og skaffe herberger på fjellovergangene, eller i hvert fall, nattely i små sælehus. Gulatingsloven omhandler regler for bruken av sælehus. Boder på fjellovergangene tilbake i tid er vel kjent: Maristuen nevnes omkring 1300, og finnes avmerket på flere av kartene på 1600 og 1700 tallet.

Det ble trolig allerede ved bispereisenes begynnelse på 1100 tallet, også reist varder på fjellovergangene. På bispenes vei mellom Hjølmadalen i Eidfjord og Smettbak i Hol, finnes det ruiner av flere av dem; Hammers varde, Biskopsvarden, Skuleviki varde, Halnevarden og Lakasetvarden.

Det er få kilder om hvilke biskoper som reiste over Hardangervidda, men trolig var biskop Henric den første biskopen som dro bispenes vei over Hardangervidda. Like før sin død i 1224, skal han ha vært i Skodvin kirke i Hemsedal. Biskop Scavenius var den siste biskop som dro over Hardangervidda. Han var på visitas i Eidfjord og Ål i 1615.

Men også andre geistlige dro bispenes vei over Hardangervidda: Presten Ivar fra Eidfjord finner vi i Ål i 1309. Der var han vitne i en rettssak om fiskevatnet Ytre Lågen. At prester fra Eidfjord fra tid til annen dro over Hardangervidda var naturlig: Eidfjord tilhørte jo Hallingdal prosti i perioden 1126 til 1631.

DET HAR VÆRT HEVDET AT ORDET «SLEPE» KAN FORKLARES SPRÅKLIG etter et kjøretøy som heter det samme. Men dette er ikke rett. Det finnes ikke noe slikt kjøretøy. Derimot finnes det draginnretninger, som en slepte etter seg.

Disse såkalte dragene eller drogene ble gjerne brukt til tømmer- og annen transport nede i bygdene, men da over korte strekninger. Dette er det tradisjon for både i Numedal og Hardanger, men over Hardangervidda var slike «drag» ubrukelig. Dette er selvsagt for alle som har noe kjennskap til vidda og de krevende opp- og nedstigningene.

Like fra de eldste tider har en stor del av folk på Østlandet kjent det som naturligst å søke forbindelse med folk på Vestlandet over fjellet. I urer og ulendt terreng tilrettela de med steiner, og i de aller bratteste kneikene laget de gjerne steintrapper. Men det var aldri tale om annet enn å gå eller ride, og kløve varene på hesteryggen». Dette forteller Kjell Midttun i Syn og Segn, 1940.

Ordet «slepe» – eller «slepevei» – er fremdeles i bruk både i Numedal og i Hardanger. Det betyr spor etter dyr og/eller mennesker. Spor etter kyr, blir i Numedal kalt for «krøterslepe». En jeger vil snakke om «reinsdyrslepe», og for en skogsarbeider er «tømmerslepe»; altså spor etter tømmer som blir slept, et vanlig uttrykk.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags