Er Norge fortsatt en velferdsstat, og i så fall for hvem? For noen år tilbake lå vi på toppen av målingen når det gjaldt lykkelige innbyggere. Nå er vi nede på 7. plass. Vi kan nok ikke skylde på krigen i Ukraina for den berører jo alle i Europa. Til tross for alle tusen milliardene vi har på bok, så er det skremmende å lese om alle innsparinger innen helsevesen og eldreomsorg. Helseminister, Ingvild Kjerkol, har gitt klar beskjed til helseforetakene: »Spar selv om det går på bekostning av helsetilbud» Sitat fra VG denne våren. Hvordan skal det la seg gjøre på en forsvarlig måte når Norge allerede har lagt ned tusenvis av sykehussenger både innen somatikk og psykiatri de siste 30-40 årene? Vi må jo heller øke kapasiteten i helsevesenet ved å øke antall sykehussenger innen somatikk og psykiatri, og øke bemanningen av leger og annet helsepersonell betraktelig dersom de skal holde ut i de krevende jobbene de har. Men det ser ikke ut til at helseministeren vil øke budsjettene. I stedet setter hun ned diverse utvalg, og strammer pengesekken godt igjen.

Det står en interresant artikkel i Aftenposten 09.02.23. Artikkelforfatterne, Jon H. Laake ( anestesilege) og Christian Grimsgaard (ortoped), slår fast følgende:» Andelen av norsk økonomi som går med til helsetjenester, er midt på treet i europeisk sammenheng.» Det betyr at Norge ikke ligger i det øvre sjiktet i Europa når det gjelder det å satse på et godt og forsvarlig helsevesen.

Det er også ganske uforståelig at når det skal bygges nye sykehus i Norge, så må sykehusene først spare opp en egenandel på 30% før de får låne penger av staten. Etter at det nye sykehuset er ferdig, må sykehusene slite med renter og avdrag i veldig mange år. For å nedbetale gjeld, blir helsetilbudene til pasientene gradvis bygd ned selv om det har tatt år å bygge opp disse tilbudene. I Danmark er det de siste årene bygd mange nye sykehus, men utgifter til nybygg innen sykehussektoren dekkes der av staten slik jeg har forstått det. Bør ikke det samme skje i Norge? Norge har jo 14.000 milliarder på bok. Hva er det som gjør at Norge da fortsetter med sin molbopolitikk som undergraver sykehusene?

Et godt eksempel på uheldige konsekvenser av denne molbopolitikken, er forholdene rundt byggingen av nytt sykehus i Drammen. Det er nå estimert til å koste 2,4 milliarder kr mer enn beregnet. Hvis ikke disse utgiftene dekkes av staten, så vil det antageligvis skje en nedbygging av sykehusene i Bærum, Ringerike og Kongsberg. Det kan vi ikke finne oss i! Blir det da igjen fare for at Kongsberg sykehus gjøres om til ei sjukestue slik Vestre Viken Helseforetak prøvde på i 2014?

Det er også en skandale at det er planer om å legge ned det psykiatriske sykehuset på Blakstad i Asker når det nye sykehuset i Drammen står ferdig. I takt med at stadig flere psykiatriske avdelinger legges ned, øker behovet for hjelp. Ventekøer øker på alle områder, og noen pasienter dør før de får rett hjelp i rett tid. For å unngå en utvikling i feil retning, må psykiatritilbudet på Blakstad opprettholdes selv om det kommer en ny avdeling ved det nye sykehuset i Drammen!

Jeg har ikke «tunnelsyn», og kan derfor ikke unngå å få med meg flere ting som skjer i samfunnet vårt som f.eks. økende matkøer. Minner fra krigens dager vekkes med gru tilbake da min mor stod i matkø. Riktignok den gang av mangel på mat, men nå på grunn av fattigdom. Avgifter, renter og matvarepriser øker i takt med at de rike blir rikere, og vi får flere fattige i vårt kjære Norge. Det er vondt å se.

Blir det høyere inflasjon om vi investerer i vårt eget land? Spare til kommende generasjoner; ja vel. For våre barnebarn hjelper det lite med å være medeier i ei gate i London dersom foreldre og besteforeldre ikke får sykehusplass, eventuelt sykehjemsplass. Jeg er redd for at det kan bli en kollaps i utenlandske banker hvor oljefondet vårt har investert, og da sitter vi ribbet igjen. Varige verdier innen helsevesenet vårt må da være bedre slik at både vi og kommende generasjoner kan føle en viss trygghet. Dette gjelder våre liv.