Hvis alle på jorden skulle ha samme forbruk og areal- og ressursbelastning som oss i Norge, ville kvoten være brukt opp allerede nå i påsken, 12. april.

Verdens overforbruksdag er i månedsskiftet juli-august. Da har verdenssamfunnet brukt opp årets kvote av det jorden produserer, og tatt det den kan produsere uten at ressurser blir tappet ytterligere. Vi har sluppet ut den mengden forurensning og klimagasser jorden kan absorbere, uten at gift hoper seg opp. Når vi går ut over planetens tålegrenser bryter vi med målet om å skape et bærekraftig samfunn som kan sikre neste generasjon den samme velferden som oss selv.

Konsekvensene ser vi i nyhetene hver dag, med hetebølger, flom og med sviktende avlinger og påfølgende sult- og flyktningkatastrofer. Når verdenssamfunnet er i så stor endring påvirker det oss i Norge og Viken. Når denne dynamikken kommer i tillegg til pandemi og krig så slår det naturligvis enda hardere ut, også for verdenshandelen og behovet for å tenke beredskap og større grad av selvforsyning.

Verdenssamfunnet forbruker betydelig mer enn den jorden vi har. Hadde alle levd som oss i Norge ville behovet vært over tre kloder. Men så har vi ikke det. Derfor ser vi akselererende klimaendringer og mer ekstremvær, og at det blir stadig færre pattedyr, fugler og insekter. Naturkrisen har vokst seg minst like alvorlig som klimakrisen.

Det er pussig hvordan mange tror at andre deler av verden skal kutte sine utslipp, når vi som er rikest ikke vil. Det er nødvendige med lokale tiltak, men det er også nødvendig å samarbeide med Europa og verden for øvrig.

Så lenge vi ikke får ressursforbruket og utslippene ned til det planeten reproduserer fortsetter vi å forsterke klimaendringene, gjøre jorden mer giftig, og bidrar til at mer natur og dyr og vårt eget livsgrunnlag forsvinner. Overforbruket skaper en mer ustabil verden, hvor neste generasjon har mindre sjanse til å oppleve samme grad av trygghet, valgfrihet og velferd som oss selv. Hvis vi ikke tar ansvar så kan det nå like gjerne være vår egen generasjon og oss selv. Dette krever innsats langs mange spor, men mer fokus på sirkulærøkonomi er en av mange viktige nøkler.

I stedet for vekst i brutto nasjonalprodukt som hovedmål for samfunnet, kan vi sette oss mål for livskvalitet – og så sette kreftene inn på å skape et samfunn som er bærekraftig, altså fortsatt godt og trygt og med god velferd – også for generasjonene som kommer etter oss. På fylkestinget har vi faktisk gjort det. Flertallet i Viken er enige med oss i MDG om at Viken skal ha som overordnet mål å skape et bærekraftig lavutslippsamfunn innen planetens tålegrenser innen 2030. Det gir håp. Viken har også vedtatt at vi skal ha fokus på livskvalitet – inkludert hvordan vi skaper gode lokalsamfunn.

Så er det jo likevel slik at det har blitt en del mer usikkerhet knyttet til de kommende regionale planene, siden fylkestinget vedtok at Viken skal deles i tre fra etter det kommende lokalvalget. Som følge av det vil det heller ikke vedtas noen regionale planer i Viken i denne fylkestingsperioden. Det overlates i stedet til de nye fylkene, selv om fylkestinget vedtok det motsatte før jul. Arbeidet med å etablere fylkene tar også store deler av den administrative kapasiteten, så det blir mindre muligheter til å følge opp Vikens politiske ambisjoner.

Vi må nok dessverre nå anse det som usikkert om vi vil nå bærekraftmålene for Viken innen 2030. Forsinkelsen kan gjøre det mer krevende å sikre trygghet og velferd i årene fremover. Så skal vi likevel gjøre vårt for at vi følger opp klima- natur- og bærekraftmål også i tiden fremover, og at Viken lager et best mulig grunnlag for regionale planer til de kommende fylkeskommunene. Vi jobber også videre med utvikling av arealregnskap og budsjett, temaplan for biologisk mangfold og mye annet. Utfordringene i verden er for store til at vi har tid til å la fylkeskommunen bruke alle ressurser i de kommende årene bare til intern omorganisering.