Hvis alle på jorden skulle ha samme forbruk og areal- og ressursbelastning som oss i Norge, ville kvoten være brukt opp allerede uken etter påske, 12. april.

Verdens overforbruksdag er i slutten av juli, men Norges forbruk er betydelig større enn gjennomsnittet i verden. Overforbruksdagen er den dagen vi har brukt opp det jorden kan produsere uten at ressurser blir tappet ytterligere. Vi har sluppet ut den mengden forurensning og klimagasser jorden kan absorbere, uten at det hoper seg opp. Når vi går ut over planetens tålegrenser bryter vi med målet om å skape et bærekraftig samfunn som kan sikre neste generasjon den samme velferden som oss selv.

Konsekvensene ser vi i nyhetene hver dag, med hetebølger, flom, sviktende avlinger og påfølgende sult- og flyktningkriser, og for den sakens skyld sosial uro og internasjonale konflikter. Dette tvinger oss til å tenke beredskap og større grad av selvforsyning. Vi kan ikke ta for gitt at vi alltid får importert det vi trenger, og at vi kan finne alt i nærmeste butikk.

Hadde alle levd som oss i Norge ville behovet vært over tre kloder. Men så har vi ikke det. Derfor ser vi akselererende klimaendringer, mer ekstremvær og nedbygde og ødelagte arealer. Det blir stadig færre pattedyr, fugler og insekter. Naturkrisen har vokst seg minst like alvorlig som klimakrisen. I praksis er de to sider av samme sak, som må sees i sammenheng med overforbruk og hvor økt satsning på delingsordninger, gjenbruk eller rett og slett på kretsløps- eller sirkulærøkonomi vil være en viktig del av løsningen.

Det er pussig hvordan mange tror at andre deler av verden skal kutte sine utslipp, sitt forbruk, og sine inntekter, når vi som er rikest knapt vil. Det er også vanskelig å anse mål om videre økonomisk og materiell vekst i Norge som ansvarlig og i lengden realistisk, når vi fortsatt ligger så langt unna det nødvendige målet om å skape et bærekraftig samfunn innen planetens tålegrenser, som samtidig i det minste har en viss grunnleggende rettferdighet.

Så lenge vi ikke får ressursforbruket og utslippene ned til det planeten kan fornye fortsetter vi å forsterke klimaendringene, gjøre jorden mer giftig, og bidrar til at mer natur og dyr og vårt eget livsgrunnlag forsvinner. Overforbruket skaper en mer ustabil verden, hvor neste generasjon har mindre sjanse til å oppleve samme grad av trygghet, valgfrihet og velferd som oss.

I stedet for vekst i brutto nasjonalprodukt som hovedmål for samfunnet, kan vi sette oss mål for livskvalitet – og så sette kreftene inn på å skape et samfunn som er bærekraftig, altså godt og trygt og med god velferd – også for generasjonene som kommer etter oss. På fylkestinget har vi faktisk gjort det. Flertallet i Viken er enige med oss i MDG om at Viken skal ha som overordnet mål å skape et bærekraftig lavutslippsamfunn innen planetens tålegrenser innen 2030, og med forsterkede ambisjoner frem mot 2050. Det gir håp. Viken har også vedtatt at vi skal ha fokus på livskvalitet – inkludert hvordan vi skaper gode lokalsamfunn.

Vi må nok likevel anse det som svært usikkert om vi vil nå bærekraftmålene for Viken innen 2030. Arbeidet med oppdelingen av Viken og etableringen av tre nye fylkeskommuner har også skapt forsinkelser og ekstra usikkerhet. Om vi skal lykkes er det uansett avgjørende å få de ulike nivåene av det offentlige til å trekke i samme retning – i samarbeid med sivilsamfunnet. Så skal vi uansett gjøre vårt beste både nå og etter valget til høsten.