Det startet med Felix Mendelssohns Symfoni nr. 5 i D-dur, også kalt «Reformasjonssymfonien» siden den var skrevet til 300-årsjubileet for den augsburgske trosbekjennelsen. Dette jubileet var i 1831, men Reformasjonssymfonien ble likevel ikke oppført. Konservatorieorkesteret i Paris nektet å spille den – musikerne mente den hadde for mye kontrapunkt og for lite melodi. Først året etter ble den uroppført i Berlin, men det tok ytterligere 36 år før den ble utgitt som noter. Mendelssohn selv var trolig ikke så svært uenig med Paris-musikerne, han var ikke stolt av stykket og kalte det en vanskapning.
Kongsberg Symfoniorkester hadde ikke de samme motforestillingene, og under ledelse av dirigent Arne Monn-Iversen innledet de søndagens Vårkonsert med symfonien, som faktisk ga vårlige assosiasjoner selv om det aldri var i Mendelssohns tanker. I slutten på symfoniens første sats var det nemlig som du kunne høre isgangen i vårelvene, for så å bli avløst av en lett og livlig inngang på andre sats.
Det symfonien likevel huskes best for, er finalen, der han tar for seg Luthers salme «Vår gud han er så fast en borg», som han først presenterer på fløyte, for så å avslutte med salmen i full orkesterversjon.
Kongsberg Kantori hadde valgt Charles Gounods «Ceciliamessen» som de framførte sammen med solistene Lisa Karolina Løfqvist, sopran, Fredrik Akselberg, tenor og kantoriets egen Arild Riis, bass.
Gounod er i dag best kjent for de 13 operaene sine, men i virkeligheten skrev han mer kirkemusikk enn operaer. Etter at han vant Grand Prix de Rome i 1839 tilbrakte han mye tid i Det Sixtinske Kapell, og han hadde også tatt teologikurs, så det var kanskje ikke så underlig at kirkemusikken opptok ham.
Ceciliamessen er en av de mest blomstrende messene hans, med solister, kor, orkester og orgel. På mange måter har den også et visst preg av opera over seg.
Vanligvis er det bare de sju første satsene som blir framført i dag, og det var også tilfelle i Kongsberg kirke i går. Messene avsluttes gjerne med Agnus Dei, men Gounod hadde like godt plusset på en ekstra sats – Domine Salvum – som var en direkte hyllest til keiser Napoleon den tredje. Den satsen var ikke med i kantoriets framføring.