På en stor utsiktstomt i Skarpåsveien, noen minutters gange fra sentrum, ligger det en unik, arkitekttegnet villa. Den ser ut omtrent som da den ble bygget i 1964. Snart vil den sannsynligvis ha mistet det meste av sitt særpreg og blitt omvandlet til en ganske ordinær bolig. I skrivende stund ligger den nemlig til salgs på finn.no.

60- og 70-tallet er pop. Respatexbord, Tivolilamper, kombisykler og norskproduserte møbler rives bort straks de kommer inn i brukthandlene, og såkalt retro er en kategori med mye omsetning både på finn.no og Facebook. Merkelig nok har ikke denne trenden befestet seg i samme grad i boligmarkedet. Der består holdningen om at alt skal moderniseres. Ingen pusser opp så mye som nordmenn, og aldri har nordmenn pusset opp mer.

Dette misforholdet er vanskelig å forstå. Hvis man henter en gammel skjenk av teak ned fra loftet, maler den lyseblå, pynter med litt kreativ dekor og prøver å selge den, oppdager man fort at interessen i markedet er lik null. Det skal være originalt og urørt, ellers kan det bare være. Flytter man derimot inn i en bolig fra samme tidsepoke skal alt males i årets farger, kjøkken og bad skal erstattes og innervegger og -dører fjernes, slik at man får en «lys, åpen og tiltalende løsning». Som det står i interiørmagasinene og salgsprospektene. Ofte er denne jobben allerede gjort av forrige eier rett før salg, og det drar som regel prisen opp, ikke ned.

Funkishuset i Skarpåsveien er så å si intakt både inni og utenpå. Det har en atmosfære av originalitet som ville vært umulig å gjenskape i et nytt eller renovert hus. I sin tid var det et topp moderne og tidstypisk hus, med karakteristisk flatt tak og lav profil som smelter diskret inn i landskapet. Også innvendig er det gjennomførte løsninger, åpenbart pønsket ut av noen med teft, stil og øye for detaljer. Noen vil synes at det er for mye panel på veggene, men neste år blir kanskje umalt furupanel en ny interiørtrend. Alt kommer tilbake.

Skulle jeg kjøpt huset og flyttet inn ville jeg ikke ha endret noe som helst utover nødvendig teknisk oppgradering, foruten å tilbakeføre de små inngrepene som er gjort, for å få alt gjennomført tidsriktig. Så ville jeg komplettert innredningen med sekstitalls møblement, gardiner og farger. Og det er ikke bare av nostalgi at jeg ville latt huset være som det er. Jeg personlig ser ikke greia med å bruke hundretusener av kroner og hundrevis av arbeidstimer på å endre noe som både ser lekkert ut og fungerer. Huset er fullt mulig å leve i uten å fire nevneverdig på komfort eller bokvalitet.

Slik tenker neppe de nye eierne. Er de som huskjøpere flest vil huset snart være totalrestaurert, med siste skrik i inventar og alle moderne bekvemmeligheter. Samtidig vil det ha mistet sin historiske verdi og sin sjel. Jeg respekterer at andre prioriterer annerledes og har annen smak enn jeg. Det sørgelige er bare at bygninger som dette er i ferd med å utryddes.

Dessverre er det lite å gjøre med denne utviklingen. 50 år er muligens for kort tid til å fange vernemyndighetenes interesse, og på innsiden er det uansett fritt fram for å «oppgradere». Kulturminnefondet kan gi økonomisk støtte til tidsriktig renovering av gamle hus, men den avgjørende kilden til bevaring sitter i hodet på huseierne. Hvis man ikke forhaster seg med oppussing, innser man kanskje etter hvert at tilårskommen estetikk er noe man kan lære seg å sette pris på.

Min første leilighet, på Riegelsbakken, hadde såkalt koreapanel og grå strietapet i stua. Jeg malte begge deler beige. Rommet ble lysere, men hjelp så kjedelig. Da jeg innså fadesen var det for sent. Heldigvis lot jeg kjøkkenet fra 60-tallet med skrånende skapfronter være. Det var både kult og funksjonelt.

Mitt nåværende hus fra 1964 var dessverre renovert før jeg kjøpte det, og jeg jobber med å tilbakeføre det. Nylig slumpet jeg over en stabel 50 år gammel koreapanel i en utebod. Det er nå montert i TV-stua. På finn har jeg kjøpt noen like gamle ruller med strietapet som med tiden skal opp på stueveggen. Det blir kanonstilig, og kommer garantert aldri å gå av moten igjen.