Jeg er usikker på om jeg faktisk falt eller om jeg bare kastet meg melodramatisk ned på bakken. Som om jeg var i en forestilling ingen hadde kjøpt billett til. Det hele er litt tåkete.

Dette var forresten midt i time ni av «den store Hardangervidda-turen». Men tanken om fullstendig fiasko hadde opptatt den nevrotiske hjernen min et par timer allerede.

Det var vanskelig å komme utenom de kalde fakta: Jeg hadde altfor tung sekk, jeg hadde planlagt altfor lange dagsetapper og aller, aller verst: Jeg var i mye dårligere fysisk form enn jeg både hadde trodd og håpet på.

Beina mine skalv bokstavelig talt fra innerst til ytterst og noe måtte gjøres. Jeg valgte – som så ofte før – melodrama.

– Akkurat HER skal jeg sette opp telt, for dette går f… ikke lenger! ropte jeg til ingen og falt over sekken. Selv sauene syntes dette ble litt pinlig, og snudde seg bort i matt likegyldighet.

En halvtime senere var teltet satt opp, kaffen var klar og selvmedlidenheten hadde begynt å slippe taket. Jeg karret meg bort til en stor stein og satte meg tungt ned. Så så jeg opp fra bakken, for første gang på noe som føltes som en evighet.

Og det var da jeg skjønte det. Hvor jeg var, hva jeg opplevde og – det skjønner jeg først nå, når jeg skriver dette lenge etterpå – hvorfor jeg var der.

Fra mine 1.200 meter over havet så jeg i nordvest den mektige Hardangerjøkulen badet i sollys. I nord brettet Hallingskarvet seg ut over horisonten. Det var nesten helt vindstille. De eneste lydene som hørtes var et svakt blafrende telt og den svake klingingen fra en bjellesau i det fjerne.

Det var… perfekt.

Nei, det var det ikke, ikke på noen måte perfekt. Men det var… veldig fint. La oss ikke overdrive, eller underdrive: Det var akkurat som det skulle være.

Fra da av ble jeg overmannet av en ro som nesten ble litt overveldende. Det var uhåndgripelig vakkert, den absolutt beste måten å bli grepet på. Jeg ante ikke hvorfor, men jeg ble bare sittende. Lenge.

Et par timer ble plutselig borte i den varme ettermiddagssola, og nå begynte selv den mutte bjellesauen på andre siden av stien å lure på hva som egentlig foregikk. («Har han sovnet? Burde vi vekke ham, synes dere? Synes dere også han var rar i sted? Skal han forresten spise den brødskiva han har i hånda?»).


Jeg ble på stedet i 14 timer. Og det var ikke bare fordi jeg måtte hvile beina så lenge for å i det hele tatt kunne gå igjen. Eller fordi jeg måtte spise så mye mat som mulig for å få ned vekta på sekken. Ikke bare derfor.

Jeg ble så lenge fordi – her kommer det – dette er nå mitt absolutte favorittsted i Nore og Uvdal kommune. Både nå og så lenge jeg lever.

Og det er ikke på grunn av den fantastiske naturen, den gylne kveldsola, Hardangerjøkulen eller det nesten mytiske fraværet av insekter. Skulle jeg gått bare etter utseendet, ville Instagram-vennlige Eidsfjelltoppen, Heisnatten eller Synhovd vært mye bedre valg.

Nei, dette er mitt favorittsted fordi jeg endelig var klar for å imot hva Hardangervidda hadde å by på. Så enkelt, og så vanskelig. Jeg kommer aldri til å glemme det.


I løpet av tre dager på vidda møtte jeg forresten ikke en levende sjel. Ingen. Ingen mennesker, ingen telefondekning, ikke en lyd laget av maskiner og nesten ingen insekter. Og ikke en cola i sikte. Det siste var kanskje verst, men det er vel også en av de mange grunnene til den fysiske kollapsen på første dag. Så la oss kalle det uavgjort.

Det er ikke helt sant, forresten, det at jeg ikke møtte noen. Jeg møtte kanskje ikke noen, men jeg fikk da ferten av mennesker. Første dagen så jeg for eksempel en robåt langt ute på vannet og jeg vinket så godt jeg kunne for å få kontakt. Jeg tror ikke de så meg.

Dagen etter dukket et fargerikt telt opp i fjerne og jeg vinket febrilsk med begge armene til menneskene på utsiden for et livstegn. Jeg tror de lot som de ikke så meg.

Og så sauene, da. Fra Lågliberget beitelag. De var overalt og var mine faste følgesvenner. Finnes det forresten en finere lyd enn klingingen fra en bjellesau? Nei. Det gjør ikke det. Vi hadde for øvrig et godt forhold hele veien: Jeg plaget ikke dem og de plaget ikke meg. Ja, de så dumt på meg mange ganger, men det var de i sin fulle rett til: Dette er deres fjell og ikke mitt.

Resten av turen gikk for øvrig som en drøm og nå har jeg allerede begynt å pl....

...nei, den gjorde ikke det. Ikke som noen drøm jeg har hatt. Turen var et fysisk og mentalt slit helt til siste slutt. For fysisk form blir ikke mirakuløst bedre av patosfylte taler om «favorittsteder» og «uhåndgripelig vakkert»-nonsens. Jeg var på gråten da jeg endelig så bilen på parkeringsplassen.

Men jeg lærte da litt etter kollapsen og «mikroferien» på favorittstedet mitt. Jeg lærte at du skal nyte de få (etter hvert veldig mange, på den siste dagen) stoppene du har på veien. At lyden av sildrende og rennende vann kan være øredøvende og beroligende på samme tid. Og at jeg er utrolig privilegert for at jeg i det hele tatt får lov til å oppleve alt dette.

Hardangervidda selv er for øvrig ved et veiskille, selv om favorittstedet mitt er langt unna nærmeste ordentlige vei. Det diskuteres hva som forstyrrer villreinen og resten av dyrelivet mest og minst. Om det er hyttebygging i randsonen, vinteråpen Imingfjellvei, motorferdsel i nasjonalparken eller at turgåerne lager barrierer for reinen, med sine utallige stier og mange turisthytter.

Én ting vet jeg: Skulle du rangert brukerne av vidda etter målbar «nytteverdi», ligger jeg rimelig tynt an.

For ikke er jeg sau og ikke er jeg sauegjeter. Jeg driver ikke med garnfiske i Bjornesfjorden og jeg jobber ikke på Rauhelleren. Jeg er ikke engang reinjeger eller rypejeger eller noen slags jeger, og jeg har heller ikke med meg fiskestang.

Jeg? Jeg er bare på besøk. Det eneste jeg gjør er å nyte, kollapse på favorittsteder og få tårer i øynene på de riktige stedene.

Takk for at jeg fikk komme.