Per Johan Holmberg til minne

Av
DEL

MinneordDet var med sorg og vemod jeg fikk meldingen om at Per Johan Holmberg hadde gått bort, 93 år gammel. Alderen tatt i betraktning var det ikke overraskende, jeg visste at han slet mot slutten.

Da jeg som fersk sivilingeniør begynte på «Gassturbin» i Kongsberg Våpenfabrikk i 1971 ble jeg raskt oppmerksom på en stillferdig kar som satt med sin snadde som han tok fram med jevne mellomrom. Det, ble jeg fortalt, var vår ekspert på forbrenning. Det ble en stående spøk i mange år at som forbrenningsekspert var pipa en del av karakteren. Først mange år senere, da han ble intervjuet til bedriftsavisa til 80-årsdagen, ble jeg fullt klar over at Per var en av de fem som var med å starte det som skulle bli et industrieventyr, og som fortsatt er i full gang under navnet Dresser-Rand.

Per var numedøl med mor derfra, men med svensk far. Skihopping var den fremste interessen i oppveksten, han ble en habil skihopper, og Wetterhusbakken var en kjent arena. Hoppkarrieren tok en midlertidig slutt i 1943 da han flyttet til Sverige sammen med foreldrene. Etter krigen flyttet familien tilbake til Nore, men Per ville tilbake og ta militærtjeneste som flymekaniker og med teknisk skolegang i det svenske luftforsvarets regi. Etter militæret fikk han jobb i Stal-Laval i Finspång i forbrenningsteknisk gruppe. De var i ferd med å utvikle en industriell gassturbin, GT35. Det hører med til historien at denne gruppen stort sett besto av Per til å begynne med og at han i stor grad måtte lære seg forbrenningsfaget på egen hånd. Flymekanikerutdannelsen ga ingen spesielle forutsetninger, men med interesse og intellektuell nysgjerrighet gikk han på og bygget opp en forbrenningsteknisk gruppe som han ble leder for. Hoppinteressen ble heller ikke glemt. Sammen med en kamerat bygde han en 40-meters bakke som ble mye brukt av den lokale ungdommen.

I 1961 søkte KV etter medarbeidere til gassturbinvirksomhet på Kongsberg. Per søkte og fikk jobben med ansvar for det forbrenningstekniske på det som skulle bli KG2 gassturbinen. Dette ansvaret hadde han stort sett alene og skjøttet med stor flid fram til han gikk av med pensjon i 1994. Var det noe KG2 ble kjent for i markedet så var det dens evne til å bruke de forskjelligste typer brennstoff. Årene fra 1982 til 1994 var det undertegnede som hadde ansvaret for teknisk avdeling hvor Per var en høyt verdsatt medarbeider. Jeg skjønte allerede den gangen at det å gå av med pensjon ved fylte 67, slett ikke var noe Per ønsket seg. Hadde reglene vært slik som i dag, hadde han nok villet jobbe i mange år til.

Det jeg vil huske mest, er en lun og rolig kar som før røykeloven kom, tok seg tid til å tenne pipa før han ga reflekterte og gode svar på både faglige og utenomfaglige spørsmål. Den faglige integriteten var sterk nok til å stå imot ivrige salgsingeniører som gjerne ville at KG2 gjerne skulle kunne bruke «deres kundes» spesielle drivstoff, når han visste hvilke problemer dette kunne avstedkomme under drift. Den faglige interessen var tilstede langt inn i pensjonsalderen og vi fikk flere ganger anledning til å bruke ham som «konsulent», senest i 2010 da vi begynte utviklingen av en etterfølger til KG2 med lavutslipps brennkammer.

Jeg vet jeg har mange tidligere kolleger fra «gassturbin» med meg når vi minnes i takknemlighet over å ha fått arbeide sammen med Per. Våre tanker går i disse dager til den nærmeste familie som har lidd det største tapet. Vi lyser fred over Pers gode minne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags