Få begreper er så elastiske som ‘psykisk helse’. For menigmann som meg og de fleste politikere vil jeg anta, er det ikke lett å forstå hva psykiske plager og lidelser er. Hva er angst? Hva er en personlighetsforstyrrelse? Vi interesserte kan selvfølgelig forsøke å lese oss opp om både det ene og det andre, men det finnes så mange diagnoser at det blir en håpløs oppgave. Dessuten gir det oss ikke noe nøkkel til å forstå hvordan psykisk helse kan styrkes. Kanskje er en mer farbar vei å stille spørsmålet: Hvordan oppleves psykiske lidelser? Hva er fellesnevneren for alle diagnosene?

Her forleden kom jeg over begrepet ‘psykisk uhelse’ som ble beskrevet som et kaos av følelser og tanker. Dette kaoset får vel-innlærte dimensjoner til å bli labile og den opplevde virkeligheten til å bli forvrengt. Berettiget frykt blir til lammende angst, fremtidsdrømmer blir til havarimareritt. Eller andre veien: utopier blir til selvfølgeligheter - ‘jeg skal redde verden’. Fortsatt ifølge de lærde utløses kaoset gjerne gjennom det som oppleves som sjokkerende hendelser, traumer, uten at vi behøver å gå inn på hva det spesifikt kan være. Det som er en bagatell for noen kan være svært opprivende for andre.

Skal man gjøre en innsats for å styrke den psykiske helsen i befolkningen bør man kanskje se på hvordan det psykiske ‘immunforsvaret’ kan trimmes. Altså hvordan folk kan trene på å takle følelses- og tankekaos. En norsk psykologspesialist har jobbet med problematikken og etablert ‘Psykisk førstehjelp’ for barn og ungdom der et sentralt verktøy er ‘Hjelpehånda’. Barna lærer og øver på emosjonell problemløsning. De får opplæring i en måte å møte utfordringer på som hjelper dem å få oversikt. Hjelpehånda’ hjelper dem å oppdage hvilke muligheter de har som kan avhjelpe problemet og til å se seg om etter hvem de kan alliere seg med så de får den hjelpa de trenger. Ved å ha brukt hjelpehånda jevnlig bygger du opp en tankegang, en refleksjonsmåte slik at den nærmest blir en refleks når det først gjelder. Psykologisk førstehjelp er et konsept som også omfatter opplæring og veiledning for folk som er tilstede i barn og unges hverdag, barnehagelærere, lærere, helsesykepleiere, miljøterapeuter, utekontater, fritidsledere og mange andre. På den måten blir førstehjelpen en helhetlig tilnærming som blir gjenkjennbar og som fremmer åpenhet og viktige samtaler.

Mange norske kommuner har tatt i bruk psykologisk førstehjelp i sitt arbeid for forebygging, behandling og oppfølging av psykisk uhelse.

Solfrid Raknes - psykologspesialisten bak Psykologisk førstehjelp - har bodd i kriserammede Libanon for å implementere Hjelpehånda blant syriske flyktningbarn gjennom gruppetiltak der ungdommene møtes for bruke Hjelpehånda og øve mestringsstrategier. Spørreundersøkelser viser et forbausende resultat: over 80 prosent av deltakerne svarer at de har hatt stort utbytte. Faktisk er ‘Hjelpehånda’ på toppen av World Economic Forum sin liste over vellykkede innovatørinitiativ. Det dreier seg altså ikke om nok et selvhjelpskurs men om et anerkjent og effektivt verktøy for å sikre psykisk helse og den livskvaliteten som følger med den.

Våre politikere i utvalget for Helse og Omsorg har nettopp godkjent kommunens Temaplan psykisk helse. Planen tildeler ikke-behandlere et omfattende ansvar for den psykiske helsen blant barn og unge. “Psykisk førstehjelp” sklir dermed lett inn i implementeringen av kommunens plan. Flere av helsesykepleiere i Kongsbergskolen har allerede kurset seg i Psykisk førstehjelp, men det er for få om vi skal oppnå den ønskede effekten: At unge skal være bedre rustet til å møte psykisk krevende situasjoner. Kan vi la være å ta i bruk en så suksessfull metode? Hva med å prøve det ut systematisk i en periode på tre år - i kombinasjon med en evaluering?

Det er kanskje mye forlangt for en plebeier å få svar fra kommunens helsesjef og oppvekstsjef, men finnes denne politikeren som ber nettopp dem om å vurdere at vi innfører systematisk bruk av Psykisk førstehjelp for barn og unge i Kongsberg? Det skal litt til for politikere å satse på forebygging av den enkle grunn at resultatene ikke er så lett synlige og det kan bli vanskelig å enes om hva som skal telle. Politikk er som kjent maktkamp og det er vi velgere som er dommerne. Så vi som er velgere bør være oppmerksom på hvilke politikere som faktisk søker lokalsamfunnets beste framfor lettbente seiere. De bør få vår aktelse og har gjort seg fortjent til vår stemme.