Gå til sidens hovedinnhold

Refleksjoner om krig og fred

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har nå den største humanitære krisa i verden etter 2. verdenskrig, 1 av 10 mennesker er underernært. Den største årsaken til sult er krig og konflikt. Allikevel går 30 % av verdensøkonomien til våpenindustrien, sa Per Hess i sin innledning til Kongsberg-seminaret på Krona lørdag 21. august. Norge er blant de 20 største i verden i våpeneksport, og blant de som deltar oftest i krig.

Vi ser hva våpen og krig fører til i Afghanistan i disse dager, og vi har sett det før i løpet av de siste 20 åra, da vi så villig har deltatt i USAs kriger «for menneskerettigheter og demokrati» og «mot terror», også i Irak, Libya, Jemen og Syria. Massiv lidelse og død, traumatiserte mennesker som ikke har tak over hodet og ikke mat, store flyktningestrømmer ut av smadra og ødelagte land med ødelagt og uerstattelig verdensarv, oppblomstring av terrorisme, anarki og kaos. «Vi glemte å planlegge hva vi skulle gjøre etterpå», sa Obama etter bombinga av Libya.

I vår del av verden lever vi godt med dette, når vi har det bra er alt bra. Det er så langt unna, vi kan ikke forventes å sette oss inn i det, og så må vi jo tenke på alle arbeidsplassene våpenindustrien gir.

Natosjef Stoltenberg var frekk nok til å skylde på de afghanske styrkene da Taliban tok makta i Afghanistan etter bare 11 dager. Sånn prøver angrepsalliansen Nato å dekke over sin egen blodige fiasko. For det første hadde ikke de internasjonale styrkene noe i Afghanistan å gjøre. De som sier at det forelå et FN-mandat tar feil. Jurist og forfatter Fredrik Heffermehl skreiv i en kronikk i Dagbladet lørdag 28. august: «Sikkerhetsrådet kom ikke til enighet om et vedtak i 2001 før formuleringen om militær maktbruk var strøket. NATO-vedtaket var traktatstridig, et terroristangrep utløste ikke solidarisk ansvar, USA var ikke utsatt for noe angrep fra Afghanistan.» For det andre, hvor mange sivile døde i Afghanistan? Hvor mange brudefølger ble bomba? Hvor mange barn, hvor mange kvinner, hvor mange fattige bønder? Hvor mange uskyldige liv har gått tapt i løpet av disse 20 åra? Taliban fikk større og større oppslutning av vanlige afghanere for hvert år de fremmed styrkene dreiv krig i landet deres. Al Qaida er fortsatt i Afghanistan, og nå er også IS der. For krig mot terror er jo krig FOR terror, og vi har visst det lenge. Hvorfor tar vi ikke lærdom av det?

Hvem er det som ønsker dette? Hvem er det som tjener på det? Det er først og fremst de som lever av krig, våpenselskapene. Noen av dem varsler søksmål mot USA for kontraktsbrudd pga. uttrekkingen av styrkene fra Afghanistan.

Mange tror at verden må se sånn ut. «Det har alltid vært krig», sier de. «Det er naivt å tro at det kan bli fred i verden». Ja, det er naivt, så lenge så mange sier dette. «Vi må skifte mindset», sa Erik Solheim på et foredrag under Arendalsuka. Det vi tror på er mulig. Men det vi lærer om verden blir det vi tror på, selv om vi bare får en bit av det totale bildet. Selv om det også finnes andre, mer positive fakta, som er like sanne. Til tross for grusomme kriger og sultkatastrofe går det totalt sett bedre i verden enn de fleste tror. Men det ensidige, negative bildet mediene formidler preger oss og gjør mange pessimistiske. Dette vil «Verdens Beste Nyheter» motvirke. VBN er en informasjonskampanje som drives av Changemaker, Press og en rekke andre norske organisasjoner og bedrifter, for å formidle framskritt og positive resultater fra utviklingslandene. Målet er å gi håp og å skape engasjement for internasjonale utviklingsspørsmål. Dette er et viktig arbeide. Spesielt burde ungdom bli kjent med VBN. Kongsberg Fredslag formidla informasjon om dem til byens ungdomsskoler i fjor. Dessverre måtte de trekke seg fra avtalen om å komme hit pga. smittevernregler. Kan vi få det til i høst?

At vi blir foret med krigshistorie på bekostning av fredshistorie er ikke nytt. Sånn har det vært i mange hundre år, fordi en gammel og krigersk patriarkalsk kultur har vært, og er dominerende. På begynnelsen av 1500-tallet sa den store, sveitsiske humanisten og pedagogen Vives dette: «Undervisning i fred, inkludert fredshistorie, mangler helt i utdannelsen. Undervisningen i krig bør begrenses». Til og med før ham ble dette hevdet, av en filosof i det gamle Hellas. Dette iflg. den engelske fredshistorikeren Peter van den Dungen. Han var foreleser/besøkslektor i fredsstudier ved University of Bradford 1976–2015. Som fredshistoriker startet han den første konferansen for freds- og antikrigsmuseer i Bradford i 1992.

I en verden der det har vært utallige framskritt henger vi fortsatt fast i det gamle på dette området. «Vår voldelige kultur vinner over vår fredelige natur», skriver Åse Møller Hansen i boka «Trygghet for hvem?»,

«Militarismen er en del av en gammel, patriarkalsk kultur som vi tar for gitt. Den er en inngrodd del av vår forestillingsverden som få stiller spørsmål ved. Markedet bidrar til å sementere denne forestillingen, blant annet ved å sosialisere gutter inn i en verden hvor vold og krig er en naturlig del av den maskuline identiteten. Gjennom krigsspill, actionfilmer og nyheter strømmer voldsimpulsene uavbrutt inn i vår hverdag, men det mangler en tilsvarende strøm av fredsimpulser som kan styrke en annen og fredeligere kultur. Militærkulturen aksepteres uten spørsmål, og blir til og med glorifisert», skriver Åse helt riktig.

For noen dager siden var en ung, norsk mann intervjuet på Dagsrevyen. Han hadde vært soldat i Afghanistan, og kom hjem et bein og en kamerat fattigere. «Vi hadde en drøm», sa han, og mente seg sjøl og kameraten som kom hjem i ei kiste. Drømte de om å redde verden? Nei, de drømte om å bli soldater. På spørsmål om han syntes at det hadde vært verdt det, svarte han «ja, for meg har det vært det.» En glorifisering av det å være soldat. At han har ofra et bein på slagmarken gjør kanskje æren enda større? Ei ung kvinne jeg traff på et fredssymposium i sommer bekrefta dette. Hun bekymra seg fordi broren hennes hadde gått inn i det militære. Hun hadde reflektert mye over hvorfor, og kommet fram til at det å bli soldat er den måten en ung mann best kan få anerkjennelse, status og bekreftelse på sin maskulinitet.

Veien mot en fredeligere verden går mot en større verdsetting av de tradisjonelt kvinnelige, myke verdier. Det er ikke nok at kvinner får lederstillinger, så lenge det er de tradisjonelt maskuline verdiene som har status. «Kvinner i lederstillinger blir menn», sa fredsforsker Jan Øberg på det samme fredssymposiumet. Men er ikke dette utdaterte holdninger? På tide å bytte ut de gamle patriarkenes verdensbilde med et annet og mer nyansert syn? Det er ikke et tegn på svakhet når menn gråter og viser følelser. Alle er vi først og fremst mennesker. Å våge å kjenne etter hvordan en egentlig har det i sitt indre, å kunne romme seg selv, sitt liv og sine følelser på godt og vondt, er tegn på en stor styrke. Når vi kan det så vokser vi som mennesker.

For noen dager siden var en godt voksen mann på Dagsrevyen, ressursrik, i en lederstilling. Han sa at han var trist og lei seg hver dag når han våkna. Endelig, i en alder av kanskje 55 år, våget han åpent å innrømme at han lenge hadde slitt med dyp depresjon. Sånn ble han en god rollemodell for andre menn, og han hadde fått veldig mange positive tilbakemeldinger. Dette burde være en selvfølge i moderne og likestilte Norge i 2021. Vi må oppdra guttene våre til hele mennesker.

Første skritt for å komme inn på freds-sporet å bli bevisst på feilslutningene våre. Etter det kan alt skje. Mennesket er unikt i skaperverket, vi kan alt vi vil. Og for kommende generasjoners skyld, for våre barn og barnebarn, kan vi da ikke være bekjent av å gå videre på en utvikling der militarismen allerede tar 30 % av verdensøkonomien, mens sulten øker, og hvert 10. menneske nå er underernært? Hvordan blir det om 10 år, om 20 år, om 50 år? Vi må ta grep nå, vi må bidra til stans av all våpenproduksjon, og vende oss mot FNs bærekraftsmål, spesielt målet om å utrydde sult. Unge sultne menn uten muligheter er lette å rekruttere til voldelige bevegelser, et bærekraftig landbruk gir mat, arbeidsplasser og grunnlag for fredelige samfunn der skoler kan bygges og barna få utdannelse. Utdannelse, også en nøkkel til fred.

Vi kan ikke ha det sånn at tusener eller millioner av desperate mennesker mangler mat, men har drapsvåpen i overflod. Da skaper vi en stadig farligere verden. Bærekraftsmålene skal oppfylles innen 2030, å oppfylle dem er fredsarbeid. Vi i rike Vesten må gå foran. Moral og etisk bevissthet må være vårt kompass når vi etter koronaen skal bestemme hva vi vil bidra med i verden i framtida.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.