Laagendalsposten er på flyttefot. Foreløpig føler jeg meg litt i ingenmannsland. Det som har vært vårt hjem i 15 år er nå totalt ribbet. I de nye lokalene på Tråkka er det rimelig kaos, og fortsatt en del som gjenstår før de kan brukes som arbeidsplass.

De fleste journalistkollegene har fått et lite korona-flashback og er henvist til hjemmekontor igjen. Undertegnede prøver å hjelpe til med flytteorganiseringen, samtidig som jeg bidrar til avisa.

Siste jobb i Stasjonsbakken ble å lage «Det skjer»-kalenderen til papiravisa fredag.

Litt vemodig selvsagt, å sette punktum for det som har vært en stor del av livet siden 2007.

Samtidig har vi fått fantastisk flotte lokaler på Tråkka. Det er i annen etasje i en bygning som egentlig er historisk. «Kongsberg varesenter» var byens første nymotens handelssted. Fortsatt er det mange som har meninger om det arkitektoniske, men i den grad det er det indre som teller, så er det bærre lekkert.

Laagendalsposten får nå også virkelig vindu tel gata og en utsikt som både er flott og som gir oss god oversikt over denne delen av byen. Noen har ment at hendelser på Stortorvet og i Stasjonsbakken har fått uforholdsmessig stor oppmerksomhet i våre spalter. Det skal det bli slutt på. Nå er det trafikken og folkelivet på Tråkka som blir nøye overvåket.

For Laagendalsposten er det også en ring som er sluttet. Vi er tilbake på Tråkka. I mange år var adressen Nymoens torg 11.

Jeg er så heldig (og gammel) at jeg har fått skrive i alle avisas hus. Det hele startet i Bussedalen, eller mer korrekt, Kirkegata. Dit kom jeg som nysgjerrig arbeidsuke-elev. Den uka flyttet Lp til Tislegård, og jeg fikk prøve meg der også. På Tråkka fikk jeg min første jobb, rett fra russefeiringa. Neste stopp var det en gang så flotte avishuset i Bekkedokk. I mitt perspektiv føles det som kort tid siden vi flyttet videre til Stasjonsbakken, men det er altså 15 år.

Nå regner denne journalisten (og kollega Hostvedt) med at vi har flyttet for siste gang.

Bare fra vi etablerte oss i Stasjonsbakken, har Laagendalsposten vært gjennom en voldsom utvikling. Den gang var det 33 ansatte, og det aller meste dreide seg om papiravisa. Nå er det bare å innse at Internett er kommet for å bli – og at det er vår prioriterte kanal.

Egentlig har vi vel opplevd den mest gjennomgripende revolusjonen i Laagendalspostens 119 år lange historie de årene vi har vært i Stasjonsbakken.

Staben er redusert til 16 medarbeidere og det er også hovedårsaken til at vi flytter. Arealbehovet er blitt mye mindre. Antall ansatte har ofte vært motivet for nye lokaler. Da jeg kom tilbake til Lp i 1985, var det omkring 75 mennesker i fire etasjer i Bekkedokk.

Disponenten satt på toppen og trykkerne holdt til i kjelleren. Mellom der var det en rekke forskjellige yrkesgrupper. I dag er vi 15 redaksjonelle medarbeidere og en i markedsavdelingen. Daglig leder og redaktør er én og samme person, og han har ikke noen flott og prangende kontor. Faktisk ikke større pult enn oss andre en gang.

Snakker vi om revolusjoner, har det vært mange små og noen litt større. Til siste kategori hører definitivt overgangen fra bly- til offsettrykk. Etter hvert kom det elektriske skrivemaskiner, data og digitale kameraer.

Her jeg nå sitter – og skriver mine første ord i nye lokaler – føler jeg at vi, som byens vaktbikkje, har fått perfekt plassering. Her kan vi sitte, litt hevet over bybildet, på vår utsiktspost. Samtidig ligger de nye lokalene mer sentralt, og er lette å finne for dem som vil stikke innom for en prat eller komme med tips.