Debatten om fylkesoppdeling raser videre, med argumenter som i større og større grad samles rundt lydighet og parti, med stadig mindre søkelys på oppgavene som fylkene skal løse.

Viken fylkeskommune har i den tiden den har virket, bygget opp et mannskap som snart er stort nok til å løse de oppgavene som samfunnet har satt fylket til å løse. Størrelse og avstand til den enkelte har blitt løftet som hovedproblemer med gjeldende organisering. Troverdigheten til målet om å endre dette ved en reversering hadde vært større om partiene som leder regjeringen hadde satt søkelys på oppgavene fylket skal løse, heller enn måten de har blitt til.

Det kan se ut som Senterpartiet har en Småkongestrategi; der oppdeling av landet til passe styringsklynger er målet, og idealet er «hver mann sin fylkeskommune», da er den nær og «ikke-stor». Dette er en sikker kurs for å sørge for at fylkeskommunen fremover er uegnet, kritisk liten og uaktuell som løsning for de store samfunnsoppgavene som er lagt til fylkene; regionalt planansvar, samferdsel og kompetanse (videregående skole og fagskole).

Størrelsen er viktig, særlig når oppgavene er store.

For Arbeiderpartiet er oppdelingen gunstig fordi det sikrer; mange små enheter, som kan tuktes til sosialistisk styre gjennom at den Store Staten må styre og bestemme over de små, vergeløse fylkeskommunene som vi iler tilbake mot.

Hadde målet for regjeringspartiene vært å styrke fylkeskommunen, forsterke verktøyet dette nivået kan være for å løse de oppgavene de har og ikke minst de de ønsker seg, så hadde partiene løftet debatt og ambisjon til fler oppgaver og mer ansvar til fylkene, men nei. Nå er det viktigere for de rettroende å frelse sitt Jerusalem enn å finne fred og fremgang for folk.

For Høyre er det litt som en skrekkfilm, regien er bygget på frykt og følelser, musikk og lyssetting er timet godt.

Men fokuset er ikke på om Viken løser oppgaven bedre eller dårligere, bare på hvordan det ser ut.

Vi blir bekymret, ikke for fylket, et forvaltningsnivå der oppgavene etter vårt syn kan løses bedre med en fordeling mellom Staten og sterkere kommuner, men for at reverseringsivrige Småkongeforkjempere og Statsstyrere glemmer å gjøre opp, når nye fylkeskommuner skal restaureres og merkostnadene dekkes. Da blir spørsmålet om de andre fylkene vil være like ivrige og solidariske, når de skal betale regningen for «gjenreisningen».

Vår frykt er at regjeringspartiene finner trøst for fylkeskommunene i at på fillehaugen er tiggeren konge. Så blir det å se Småkongene regjere hver sin fillehaug, armod er varslet, om ikke for alle, så tydelig for Nye Østfold og Nye Buskerud.