Gå til sidens hovedinnhold

Tårene presset seg fram

Artikkelen er over 3 år gammel

Det er godt å gråte gledestårer. Det gjorde jeg mandag ettermiddag.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg satt hjemme hos mamma Trude og søster Ida Tande for å følge Daniel-André Tande og de norske hoppgutta jakt på OL-gull i Pyeongchang.

Det var i grunnen opplest og vedtatt på forhånd at her kom Norge til å ta gull.

De hadde tross alt vunnet så å si alle lagkonkurransene som har vært denne vinteren.

Men så enkelt er det ikke.

Trodde jeg, men innerst inne hadde jeg en kjempegod følelse.

En følelse av gull.

Og det ble gull, olympisk gull. Kanskje det største en idrettsutøver kan vinne.

For meg som har jobbet med sport i Lp i snart 50 år er det alltid moro med suksess og jeg har fått være med mange triumfer.

Det er ikke lett å rangere disse, noe jeg skal vokte meg vel for.

Men når du tar olympisk gull i hoppbakken og representerer KIF, så er det noe helt spesielt.

Ikke minst fordi de to tidligere gullvinnerne er Birger Ruud og Petter Hugsted.

HEIA TANDE, heia KIF, heia Kongsberg og heia Norge.

Det er lov å gråte gledestårer.

Kommentarer til denne saken