I går publiserte Laagendalsposten en artikkel om en barnehage som måtte avlyse «pride-samling», hvor kommentarfeltet har tatt helt av. Her kobles skeive med pedofili, mange kommenterer uten å sette seg inn i den faktiske saken og veldig mange skriver nedsettende og stygt om folk. Ytringsfriheten rommer retten til å være både uenig og si høyt det man mener, men jeg kjenner et behov for å oppfordre folk til å tenke over at hvordan man snakker om ulike minoriteter fordi det påvirker dem det snakkes om. Det er kanskje lett å glemme når man sitter foran en skjerm og hamrer løs på et tastatur.

Jeg har selv vokst opp i Numedal. Jeg er skeiv, og jeg flyttet ut som 16-åring. Jeg var like skeiv da, som jeg er nå. Jeg var til og med skeiv før fylte 16. Grunnen til at jeg flyttet med en gang jeg fikk muligheten, var fordi jeg ofte opplevde at «homo» ble brukt som skjellsord mot meg, jeg hadde ingen som jeg kunne identifisere meg med, og det ble sjeldent snakket om eller undervist om skeive i løpet av skolehverdagen. Jeg hadde det ikke bra, og jeg trengte å komme meg til et sted hvor ting kunne endre seg.

Når man vokser opp på mindre steder som jeg selv har gjort, er det mange av oss skeive som ikke opplever like stor følelse av tilhørighet til hjemstedet. Mange søker seg bort til større byer, nettopp for å finne og bli kjent med andre som seg selv. Noen blir mobbet eller føler seg utenfor, mange blir hele tiden minnet på sin annerledeshet blant annet gjennom negative holdninger til en selv og sin identitet. På min tid var det også svært få man kunne speile seg med, men vi slapp heldigvis kommentarfelt som flommet over av negativitet mot egen identitet. Man trenger selvsagt ikke like Pride, men det finnes garantert andre rundt deg som har godt grunn til å gjøre nettopp det. Ved å ytre seg stygt om denne gruppen, påvirker man ikke bare dem det gjelder, men skaper også en kultur hvor det er akseptabelt å snakke nedsettende om andre. Ønsker vi ikke lokalsamfunn som inkluderende, og hvor de av oss som er skeive er en forventet del av fellesskapet?

«Homo» er fortsatt et av de mest brukte skjellsordene i norske skolegårder, skeive folk blir fortsatt spyttet på eller slått ned uavhengig om det er Pride eller ikke, og vi er overrepresentert på psykisk uhelse i helse- og levekårsundersøkelser. I år er det 50 år siden homofili ble avkriminalisert. Det er ikke veldig lenge siden. Kanskje det ikke er så rart at de av oss som er skeive ønsker å markere dette, feire dette og samtidig fortsette kampen for de rettighetene noen av oss skeive fortsatt mangler. «Homo» som skjellsord opplevde jeg ofte i min oppvekst, og i 2019 ble jeg slått ned fordi jeg var homo. Pride er et viktig friminutt for meg, hvor jeg kan sitte på et arrangement, eller i en park og bare være meg selv. Det er flere som har det sånn. Det handler ikke om at vi er oppmerksomhetssyke eller vil gjøre mye ut av oss selv. Kanskje er det ikke så rart at de av oss som ikke har behøvd å kjempe for egne rettigheter i årevis, og som ei står i fare for å bli slått ned eller oppleve mobbing i kraft av å være skeiv, ikke alltid forstår dette? Nå som Pride gjennomføres på flere og flere steder, er dette ikke bare et viktig og fint signal til de som vokser opp der, men også en mulighet for alle til å bli kjent med mangfoldet og forsøke å forstå.

Heldigvis er styringsdokumentene for både barnehage og skole tydelige på at alle barn og unge, uavhengig av hvordan de definerer seg eller hvordan deres familier ser ut, skal oppleve et trygt og godt miljø, bli sett og ivaretatt for den de er. Kjønns- og seksualitetsmangfold og familiemangfold skal undervises om, selvfølgelig på en aldersadekvat måte. Å markere Pride på barnas premisser er en måte å gjøre dette på, men det er ingen som tar til ordet for å gjennomføre en parade tilsvarende den i Oslo i en barnehage. Opplæringsinstitusjonene skal se, anerkjenne og møte alle barn og foresatte man har i barnehage og skole. Dette skal skoler og barnehager gjøre hele året. At barn og unge blir kjent med det mangfoldet vi alle er en del av, vil styrke alle unge mennesker i alle deres senere menneskemøter.