Slik er det dessverre ikke ofte lenger, noe for eksempel IL Skrims fotballgruppe fikk erfare nå.

I 2019 hadde de over 120 deltakende lag i sin fotballturnering, som ble spilt over to dager. I år er det vel 80 lag som deltar og alt er unnagjort på en dag.

Nå kan det være mange årsaker til dette. Det er Solberg-cup samme helga, men det var det også i 2019.

Det har vært to år uten turnering grunnet koronapandemien, noe som også spiller inn, men jeg tror ikke dette er hovedårsaken.

Over tid har jeg sett at interessen for å drive organisert idrett blir mindre og mindre. Pandemien gjorde bare at dette frafallet ble «forsterket».

Det jeg synes å se å etter å ha jobbet med sport i 50 år, er at folk flest, for å bruke et slitt og kanskje utskjelt uttrykk i disse dager, har fått mer fritid og mer penger. De reiser mer og de har hytter både på fjellet og ved kysten, noe som igjen gjør at det kanskje ikke er like aktuelt å ha med ungene på idrettsaktiviteter.

De fleste konkurransene skjer jo i helgene, og da vil mange ha fri fra kjøring til konkurranser og cuper, frivillig jobbing som parkeringsvakt eller pølseselger, for å nevne noe.

For det er ikke bare antallet utøvere som blir færre. Frivilligheten er også nærmest i «fritt fall». Idrettsledere forteller om folk som ønsker å betale seg ut av dugnad, men at de sier nei til dette, for jobbene må gjøres. Sier de ikke ja, går det ikke lenge før den særnorske dugnadsjobbingen er borte.

Men tilbake til rekruttering.

Det sier ganske mye når vi i skyting ser at veteranklassene er større enn rekrutteringsklassene.

Hopp, alpint, skøyter og andre norske idretter hvor vi har hevdet oss med glans i hundre år har blitt mini-idretter. De kan heller ikke skylde på manglende mediefokus, selv om du må kjøre slalåm mellom kanalene for å finne konkurransene som blir vist i tv-ruta.

Det har blitt dyrt å drive idrett.

I Kongsberg og Numedal er det lave kontingenter og treningsavgifter sett i forhold til for eksempel Oslo.

Utstyret koster.

Skytterne fyrer av skudd på skudd og patronprisen er doblet på bare noen få år, langrennsski koster over 10.000 kroner for et «racingpar» og utøverne må ha ski, støvler og staver både for klassisk og fri stil, bare for å nevne noe.

Enkelte vil sikkert hevde at du ikke trenger alt dette og at du kan bruke brukt utstyr. Ja, det stemmer, men de fleste drømmer om, i hvert fall ofte foreldre og trenere, både heder og ære i NM, VM og OL. Og dit kommer du ikke med brukt utstyr. Sånn er det bare.

Når jeg er ute og dekker konkurranser, ser jeg kjente ansikter. Folk som selv drev med idrett i yngre dager og som har et nært forhold til det å drive idrett, men nå ikke bare som foreldre, men også som trenere, ledere og pølseselgere.

Deres barn vil nok fortsatt drive idrett, men det er ungene til foreldre som selv ikke har hatt noe forhold til idrett som forsvinner først.

Om 10–20 år får disse barn selv og det er ikke sikkert de tar barna sine med på idrettsaktiviteter, så vi risikerer på en måte en «følgefeil».

Det er sikkert mange som vil mene jeg svartmaler situasjonen nå, men jeg hører nesten aldri idrettsledere sier de må avvise utøvere. Unntakene jeg kommer på i farta er kanskje BK svømming og Kongsberg Cheer Dance, men det handler om kapasitet i eksisterende lokaler.

Jeg synes Norges idrettsforbund har vært veldig passive i forhold til dette med frafallet.

Det handler blant annet om folkehelse.

Og for å være dønn ærlig, så tror jeg ikke trenden snur.

I hvert fall ikke med det første.