Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For drøye 14 dager siden satt jeg på Stortingets tilhørerbenk. Det var nesten på dagen 4 år siden min mor hadde blitt drept med en Hellebard av en psykisk syk person på kirkegården i Haugesund. Jeg har holdt foredrag på seminarer på Stortinget. Jeg har skrevet leserinnlegg, og jeg har hatt møter med Helsedirektoratet og Politidirektoratet for å få endret systemet.
Jeg har fortalt om noen av mine funn, og de tingene jeg har ment hadde behov for forbedring. Noen av de er ganske enkle. Arbeidet jeg hadde nedlagt etterpå, kulminerte med at en innstilling fra Helse- og omsorgskomiteen til Stortinget skulle voteres over. Stortingsflertallet, som inkluderte Arbeiderpartiets representant fra Kongsberg, stemte ned forslaget.
Et av forslagene som aldri kom forbi Helse- og omsorgskomiteen var et ønske om at en rettspsykiatrisk rapport som er utarbeidet av justissektoren skal leses av helsesektoren. I dag sier lovteksten at den bør leses. Juristene vil si at "bør" er et sterkt ord som i praksis betyr "skal", men like vel så er det dokumentert at det er sjeldent at den faktisk har blitt innhentet. Hvorfor er dette viktig?
Vi har en samfunnskontrakt. En samfunnskontrakt som tilsier at vi kommer til å bli straffet med bøter eller fengsel hvis vi for eksempel slår til noen. Denne samfunnskontrakten oppheves hvis man har en sykdom som gir en avvikende realitetsoppfatning. Så hvor utbredt er egentlig dette? Kripos sin rapport som også ble henvist til av Sembsmoen, sier at det var 1525 som fikk henlagt 2 eller flere voldsforhold. Til sammen ble det henlagt 7020 voldsforhold knyttet til disse 1525 personene. Å ta til seg all informasjon slik at disse personene som ikke kan straffes for vold, kan bli tatt vare på bør være et minimum. Dette gjøres nødvendigvis ikke i dag. Det kan ikke være slik at informasjonen oppleves som vanskelig tilgjengelig, fordi det ikke er en helseopplysning. Eller ennå verre, som i mitt tilfelle at informasjonen ble delt, men ikke ble videreformidlet fordi politiets observasjoner som umedisinert, ikke stemte overens med observasjonene når personen var medisinert inne på institusjon. Gjerningsmannen i mitt tilfelle var tidligere skutt av politiet i selvforsvar.
Anbefalingen fra Helse- og omsorgskomiteen som ble gitt var «Stortinget ber regjeringen om å utrede ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med kombinasjonen kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp». Det skuffer meg at Stortingsflertallet stemte ned dette. For er det noe saken deres i Hyttegata har vist, er det at det er store rom for forbedring mellom politi, helse og kommune. Det er imidlertid ingen av de rapportene som hittil har blitt utarbeidet som er et felles dokument for alle tre aktørene, hvor både giver og mottaker av informasjon er enige om hva som deles og hvordan det deles videre i sine respektive organisasjoner.
Det store prinsipielle spørsmålet forblir udebattert blant det offentlige Norge. Hvor står rettsstats prinsippet om å beskytte innbyggerne sine i forhold til de individuelle rettighetene vi har som pasienter? Det hadde vært en svært interessant diskusjon som ingen ennå har tatt!
Lokalavisen i Haugesund har vært viktig for min kamp også og jeg har fulgt debatten i Laagendalsposten. Dere ser det samme som jeg har sett . Vi føler et ansvar for å være åpen og ærlig slik at ingen andre innbyggere i andre norske kommuner opplever det samme som vi har gjort. Det var to ofre i min sak. Dere har nå fått deres syvende offer. Jeg sover dårlig om natten fordi jeg vet at hendelser som min og deres kommer til å skje igjen. Det er ingenting fundamentalt som kommer til å forhindre at dette skjer igjen. Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Randi Rosenqvist fra UKOM sin rapport om hendelsen i Hyttegata: «Det finnes ikke personer som er for syke for straff og for friske for behandling, da må minst en av vurderingene være feil.»