Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Holdningene som kom frem, ga oss en smakebit på hva våre barn møter når de forsøker så godt de kan og forstå hvem de er og hvordan de passer inn i samfunnet vårt. Sjeldent har jeg sett ett bedre eksempel på hvorfor en slik feiring bør stå på dagsordenen i barnehagen.
Det ble i etterkant skrevet et leserinnlegg hvor jeg beit merke i følgende: «Jeg har aldri følt behov for å gå i tog for å si ifra at jeg er heterofil». Nei, det har du nok ikke. Samfunnet har aldri diskriminert deg for at du er heterofil – det er det som er hele poenget. Så heldig du er som har kunnet være deg selv uten at du har måttet føle på at du står utenfor eller at du har opplevd diskriminering.
Det ble også hevdet i kommentarfeltet i samme leserinnlegg at «Pride handler ikke om sunn holdningsskaping og styrke toleransen i samfunnet. Det handler om å gjøre de konservative mest mulig ukomfortable».
At man som konservativ blir ukomfortabel av å bli møtt i døra av sine egne holdninger tenker jeg at er ok pris å betale mot at unge mennesker føler at den eneste veien ut er å ta sitt eget liv fordi de ikke passer inn i samfunnet slik det er forventet. Faktum er nemlig det at LHBT-personer har gjennomgående lavere livskvalitet enn den øvrige befolkningen og andelen som sliter med sin psykiske helse er høyere og selvmordsforsøk er mer utbredt blant denne gruppen. Dette er alvorlig og forebyggingen begynner med toleranse, så tidlig som mulig.
«Barnehagen skal fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt. Barna skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på.» Dette er hentet fra Rammeplanen for barnehagen. Videre sier Barnekonvensjonen at alle barn er like mye verdt, har rett til å være seg selv og beskyttes fra enhver form for diskriminering.
Det er dette en Pride-feiring i barnehagen handler om. Likeverd, mangfold og retten til å elske hvem man vil.
Om det kalles en «Pride-feiring» eller en toleransefeiring må da være likegyldig så lenge ungene våre sitter igjen med mer forståelse for ungen som sitter ved siden av? For hva er det motstanderne av Pride-feiring i barnehagen egentlig er redde for? At ungene våre skal bli for tolerante? Mye av motstanden henger kanskje sammen med at man er redd for det ukjente og at samfunnet utvikler seg? Det toget går allikevel og man skylder samfunnet, seg selv og barna våre å hoppe på toget, for det blir færre og færre igjen på perrongen.
Jeg vet i hvert fall at jeg skylder mine barn og barna de vokser opp sammen å lære de om toleranse.
De er født inn i en A4-familie, men en mamma og pappa og med hvit hudfarge, allerede her slipper de unna et hav av fordommer og diskriminering. Det skal for de være like naturlig at Per vokser opp med to mammaer og at Pål vokser opp med to pappaer som at mine barn vokser opp med en mamma og pappa. Ut ifra kommentarfeltet å tyde, mener mange at dette skal vente til ungene blir større? Når er de store nok til å lære om toleranse? Etter kommentarene i Laagendalsposten mener jeg at vi må ha dette inn i barnehagen dersom en brøkdel av holdningene som kom frem der blir videreført til ungene rundt middagsbordet. Barn er ikke født med fordommer, det er det vi som foreldre som lærer dem.
Til de av dere som mener at barna er «for unge» til å lære om mangfold og toleranse så kan jeg trøste dere med at barn heller ikke forstår fullt ut hva en grunnlov er, men de går da i 17. mai toget likevel. Heia for felleskap, mangfold og retten til å elske hvem man vil.