Etter at Norge fant olje, har vi blitt et av verdens rikeste land. Om og om igjen blir vi fortalt at vi må spare til kommende generasjoner. Det er vel og bra å spare til kommende generasjoner, men det som skjer nå, er jo at vi sparer oss til fant. Det kjøpes gater og bygninger i andre land, men hva hjelper det våre kommende generasjoner når de overtar et helsevesen og en eldreomsorg som fremstår å være i nedsmelting?

Pasienter lider i vårt langstrakte land, og helsekøene blir lengre og lengre. Mange faller dessverre fra før de når frem. Færre pasienter, mindre utgifter og større innsparinger. Er dette et av verdens rikeste land verdig? Særlig lenge må de vente som ikke har helseforsikring. De siste årene har et todelt helsevesen vokst fram. Er dette noe dere i Sp og Ap synes er greit?

Jeg er også utrolig engstelig for“sentraliseringsviruset” som har spredd seg blant politikere og byråkrater. Kan noen finne opp en vaksine som tar knekken på dette viruset?

Dersom vi “vanlige folk” sitter med egne hus så prøver vi så godt som mulig å vedlikeholde husene slik at eventuelle arvinger kan overta verdier. Uten vedlikehold råtner eiendommene på rot. Slik blir det jo også nå med den politikken som føres. Helsevesenet råtner på rot om ikke helsebudsjettene økes betraktelig så fort som mulig. Antall heldøgnsenger i somatikk, psykiatri og eldreomsorg må økes betraktelig de neste årene, og grunnbemanninga på “gølvet” må økes slik at helsepersonell får gjort jobben sin! Antall direktører i de topptunge helseforetakene kan imidlertid reduseres med 70-80%.

Beskjed om dramatiske kutt i sykehusbudsjettene skjærer som kniver i hjertene på både utøvende personell og pasientene. Det er jo allerede skrapt inntil beinet. Beskjeden var, sitat VG: «Spar penger om du så må fase ut helsetilbud». Er det en ansvarlig helseminister som kommer med slike uttalelser i et av verdens rikeste land?

Legeforeningen har ropt varsku på grunn av sprengt kapasitet, manglende beredskap og stor økning i sykefraværet ved sykehusene. Sykehusene var allerede på felgen før denne sjokkmeldingen fra helseminister Ingvild Kjerkol kom.

Siden har den ene nyheten verre enn den andre kommet, og dyktig helsepersonell som vi er totalt avhengig av, sier opp. De er tross alt mennesker, og en dag er nok nok! Dette skjer over hele landet.

Men for ledelsen er det pengene som rår. Det forlanges at det stilles nærmest umulige krav: Sykehusene skal levere samme tilbud og kvalitet til stadig flere pasienter og med stadig færre fagpersoner og strammere budsjetter. Den ene nedleggelsen etter den andre kommer oss for øret. Hvor skal dette ende? Aldri har det vært større behov for psykiatrisk hjelp, ikke minst blant de unge.

Likevel legges viktige heldøgnssenger ned! Var det ikke nettop Sp og Ap som lovet at ingen plasser skulle legges ned? Det var et lite ambisiøst mål, og ikke det en gang klarer dere å holde!

Det burde være tverrpolitisk enighet om å øke helsebudsjettene! En styrking av norsk helsevesen på alle plan, vil bl.a. føre til at pasienter får rett hjelp i rett tid slik at flere liv reddes og antall uføre vil gå drastisk ned i framtida. Lederen for helsepersonellkommisjonen påstod at det ikke hjelper med en milliard her og en milliard der. Der tar han feil. Ved å øke kapasiteten (les: øke antall heldøgnsenger), og øke grunnbemanninga, så vil pasientene få en mye bedre omsorg, og flukten bort fra pleieryrkene vil minske betraktelig.

Det viktigste vi kan gi videre til kommende generasjoner, er faktisk et godt utbygd helsevesen på alle plan!