Å skrive om barneoppdragelse er som å bevege seg i et minefelt. Veldig ofte når vi skriver om temaet med et historisk sus, så fylles kommentarfeltet opp av meninger som «alt var bedre før» og «putene som sys under armene til barna nå til dags er altfor store». Jeg tror ikke alt var bedre før. Jeg tror det enorme fokuset på å bekrefte følelser, anerkjenne barna og engasjere seg er sunt. Til en viss grad.

Jeg er langt fra noen ekspert, og ofte så føler jeg meg mer usikker enn sikker. Jeg kan lese side opp og side ned av Hedvig Montgomery, men i praksis så blir veldig mye av barneoppdragelsen i heimen styrt ut fra magefølelse.

For en stund tilbake så jeg et program på NRK, hvor foreldrene begynte å skate fordi tenåringen synes det var gøy. Da skurrer det i magen. Når foreldrene begynner å dra fram russedressen, for å engasjere seg i sønnens russefeiring – da er det på tide å skille rollene. Vi skal støtte barna våres. Uendelig kjærlighet, men for å sitere en fyr som er i vinden for tiden. Bjørn Eidsvåg; «Eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå de sjøl, men eg vil gå de med deg». Han har et poeng, men helsikke så vanskelig.

Skolelederne i Kongsberg har kommet med et høringsinnspill til «Temaplanen for psykisk helse» som ble vedtatt i kommunestyret for et par uker siden. Der er det to ting fra skolelederne, som jeg mener vi foreldre bør lese:

  • Noen foreldre har nytte av trygghetssirkelen, men mange har mer nytte av fokus direkte på grensesetting.
  • Skolene opplever at foreldre møter og støtter barna så mye at barna får utfordringer med å stå selv, disse trenger andre strategier.

Engasjerer vi oss så mye i barna at vi glemmer at de også skal lære seg å takle motgang? Er vi så opptatt av å møte barnas følelser, at vi blander det med å styre unna barnas vonde følelser? Jeg vet ikke, jeg bare kaster det ut der.

Etter pandemien har antall elever med et bekymringsfullt fravær i Kongsberg-skolen, eksplodert. Kenneth Didriksen, leder for pedagogisk psykologisk tjeneste og oppfølgingstjeneste Kongsberg og Numedal (PPT-OT), sier til Laagendalsposten at de trenger drahjelp fra foreldrene for å snu trenden. «Det er viktig å ta barnas følelser på alvor, men man skal ikke alltid skal ta barnas «parti» når de ikke vil på skolen». Jeg bare lar det poenget henge.

Ikke ring meg hvis du lurer på fasiten på hvordan vi setter grenser fylt med kjærlighet. Jeg jobber med saken, hver dag. Men vi foreldre bør høre etter når skolene etterlyser mer grensesetting og mindre putesying. Vi skal huske på at den viktigste forebyggingen av psykisk uhelse foregår hjemme.