Se for deg et rom på rundt 15 kvadratmeter, du har akkurat født et barn prematurt eller et sykt barn. Du har fått beskjed om at du må være der alene. Hvor lenge? Usikkert. Trolig snakk om mange uker, kanskje flere måneder.

Redselen er lammende. Mannen din kan vinke fra den store parkeringsplassen 11 etasjer nedenfor, men han får ikke være med. I tillegg har du en liten gutt hjemme, på bare noen år. En nå storebror, som er vant til at mamma er der både når han legger seg og når han står opp. Det lengste mamma har vært borte hjemmefra, er kanskje en natt eller to. Nå blir det flere uker, og eneste mulighet for å se henne er på en skjerm.

Dette var virkeligheten for flere familier, som fikk barn som måtte på nyfødtintensiven i mars 2020. At mor og barn ikke fikk møtes, fordi myndighetene hadde bestemt det. Mødrene som fødte i mars 2020, fikk begrenset kontakt med barna hjemme – før det åpnet mer opp i begynnelsen av juni. Så lenge det ikke er til barnets beste, skal ikke barn skilles fra sine foreldre mot sin vilje, ifølge FNs barnekonvensjon.

Pandemien har vært så altoppslukende for alle, at det er mange historier som ikke er blitt fortalt. Redselen for pandemien og smitte, førte til at myndighetene innførte restriksjoner og regler som vi i vår villeste fantasi ikke kunne forestille oss at de kunne gjennomføre. Det er mange menneskehistorier bak hver smittevernregel, og konsekvensene for noen har vært langvarige. En studie, utført ved Oslo universitetssykehus, viser at smittevernreglene hadde sterk negativ innvirkning på foreldrenes opplevelse av oppholdet på nyfødtintensiven. Tiltakene førte til isolasjon og ensomhet blant mødrene.

Pandemien har vært så altoppslukende for alle, at det er mange historier som ikke er blitt fortalt.

Det er lett å være etterpåklok. Et virus vi visste lite om spredte seg i en enorm fart. Ingen visste hva som kunne skje, hvis viruset kom inn på avdelingen på sykehuset som rommet de svakeste pasientene. De måtte beskyttes. Intensjonen bak restriksjonene var å unngå at flere ble syke, men vi må vite at det også har hatt negative konsekvenser for flere familier.

Jeg fødte en gutt prematurt i mars 2021. Heldigvis et år etter at pandemien slo til i Norge. Restriksjonene var lettere. Vi kunne være to foreldre. Når han lå i kuvøsen med det som føltes som en million ledninger koblet til seg, og det eneste jeg ville var å rive ham løs, putte ham inn i den dumme utvaska sykehuskjorta og løpe ut fra sykehuset – var det mildt sagt godt å ha mannen min der. Vi var to som lærte oss å ta vare på et prematurt barn. For det føltes som et eget fag. Vi kunne gå en tur i frisk luft. Jeg kunne gi storesøster en klem utenfor sykehuset.

Nyfødtintensiven i Drammen har familierom. I en ikke-pandemi tid kan mor, far og søsken altså være sammen. Det er de ansatte også stolte av – med all grunn. Men Vestre Viken har noe annet å være skikkelig stolte av – og det er sykepleierne som jobber på nyfødtintensiven i Drammen. For uansett hvor isolerte mødrene var, var de aldri helt alene.

Intensjonen bak restriksjonene var å unngå at flere ble syke, men vi må vite at det også har hatt negative konsekvenser for flere familier.

Sykepleierne på nyfødtintensiven tror jeg er et eget folkeslag, og det viste de under pandemien. De jobbet med langt mer enn hva som sto i deres stillingsbeskrivelse. De jobbet i ukjent farvann. Det var sykepleierne som så mødrene i øynene og formidlet de strengeste smittevernreglene noensinne. Det var de som tørket tårene. Det var de som fungerte som servitører da mødrene ikke kunne forlate rommene, og det var de som hadde et ekstremt begrenset sosialt liv – for å unngå å ta med seg smitte til de mest sårbare. Dette var i tillegg til, den viktigste oppgaven; å ta vare på de små, og i noen tilfeller redde liv.

I dag er det verdens prematurdag – hvor fokuset er å gi rett omsorg, til rett tid og rett sted. I en pandemi var akkurat det, ekstra krevende. Men det var mange som ofret mye, for å ta best mulig vare på våre aller mest sårbare.

I dag velger jeg å hylle søsknene som måtte låne bort mødrene sine, til fedrene som gikk glipp av den verdifulle førstetiden og til de sterkeste kengurumødrene jeg kan tenke meg. Og, en stor hyllest til sykepleierne som har fungert som veiviserne i en kaotisk og krevende pandemi.