Høsten står for døren – og for mange europeere er verden mer uforutsigbar og uoversiktlig enn den har vært på lenge. Det er strømkrise, drivstoffkrise, politisk ustabilitet, og ikke minst krig. Fra det okkuperte Mariupol hører vi anslag på over 100 000 døde. En fryktelig forbrytelse, begått rett utenfor vår egen stuedør.
Jeg har lyst til å løfte frem en skjebne fra det 20. århundre, som jeg selv synes er til inspirasjon i en usikker tid. Andrej Sjeptytskyj (1865-1944) var biskop i Den ukrainske gresk-katolske kirke fra 1900 og frem til sin død. Området han vokste opp i, var av de mest politisk turbulente i hele Europa. Da Sjeptytskyj ble erkebiskop i Lviv i 1900, tilhørte han Det østerrikske keiserdømmet. Innen han døde, hadde området hvor han var biskop vært russisk, ukrainsk, polsk, sovjetisk, tysk (nazistisk) og sovjetisk igjen. Da kan vi virkelig begynne å snakke om ustabile og uforutsigbare tider.
Sjeptytskyjs familie på farssiden var en ukrainsk adelsfamilie som i løpet av 1700-tallet hadde gjort polakker av seg. Sjeptytskyj skilte seg på mange måter ut i sin samtid: I et aristokratisk miljø preget av polsk språk og religion valgte han å gå inn i den ukrainske gresk-katolske kirken. Denne var forbundet med den ukrainsktalende bondebefolkningen og hadde tilsvarende lav status. Men det var folket Sjeptytskyj ønsket å tjene. Ikke bare det: I en tid preget av utbredt antisemittisme lærte han seg hebraisk for å kunne bedre forholdet til det tallrike jødiske samfunnet i Ukraina.
Da Stalin iverksatte sin hungersnød-politikk på starten av 30-tallet, løftet Sjeptytskyj røsten og prøvde å vende verdens oppmerksomhet mot katastrofen. Etter at mer enn 3 millioner ukrainere var sultet til døde som resultat av en villet sovjetisk politikk, var det kanskje ikke rart at Sjeptytskyj først så på Tyskland som et mindre onde da de invaderte i 1941.
Dette forandret seg imidlertid raskt, da han ble vitne til den ufattelige, morderiske brutaliteten nazistene vendte mot de ukrainske jødene. Igjen prøvde Sjeptytskyj å løfte stemmen. Hans brev til paven er blant de første rapportene om den endelige løsningen i øst. (Pavens administrasjon noterer at man gå ut fra at Sjeptytskyj overdriver, siden han er «en Østens mann»).
I hyrdebrevet «Du skal ikke drepe» og andre skrifter, fordømmer han dem av sine egne landsmenn som bidrar til massakrene. «For hver nabo er en bror, et medlem av den menneskelige familie, en etterkommer av det samme første mennesket». Vår «neste» er ikke bare den som har samme bakgrunn, etnisitet eller religion som oss selv – det er også «fremmede, kjettere, ateister og fiender». I dag lyder det banalt – men i det nazist-okkuperte Ukraina på 40-tallet var det eksplosivt.
Ikke minst gjorde Sjeptytskyj ord til handling, og reddet rundt 150 jøder fra å dø. Det ble skrevet ut falske dåpsattester til jødiske barn. De fikk skjule seg i Sjeptytskyjs eget hjem, eller i gresk-katolske klostre og skoler. Straffen for å skjule en jøde i denne delen av verden var døden. Den katolske kirke har startet prosessen med å helgenkåre Sjeptytskyj. Også for meg er han et forbilde – en som i usikre tider aldri mistet menneskeverdet av syne.
God søndag!