Blir vi gamlinger mer likegyldige etter hvert, undrer han. Hvilket indre bilde har han egentlig av vårs gamlinger? Likegyldige vesen som sitter i gyngestolen og slumrer, og skvetter til når gjøkuret gjennom sitt ko-ko varsler at enda en time har gått? Og som sløvt lurer på hvor mange kokoser som gjenstår før livet er kommet til ende?

Jeg har den fordelen at jeg har erfaringer både med det å være ung og det å være eldre. Jeg har vært 15 år gammel og jeg har vært 75 år gammel. Hjalmar Söderberg: «Det är skönt att bli gammel. Att vara ung var för djävligt.» Og slik kan det nok være. For noen. Ikke for alle. Å generalisere kan ha sine fordeler for tanken, men samtidig kan man gå i noen feller.

Å være ung kan nok bety usikkerhet i mange tilfelle. Meg som femtenåring: Jeg har fått fast følge, og vi leier hverandre gående langs en vei. Jeg er usikker, ingen av oss har lært konversasjonens edle kunst. Taust lurer jeg på hvor ofte man bør kysse. Ved hver lyktestolpe eller ved annenhver lyktestolpe? Så mye å lure på under tyngden av usikkerhet om forventninger.

Kristian Imingen Skjellet lurer på om byen vår er bygd for gamlinger. Det er den naturligvis ikke. Den er heller ikke bygd for de unge, den er bygd for en gjennomsnittlig befolkning, for folk med så mange behov. Og jeg går neppe i en generaliserende felle hvis jeg hevder at ungdomstida kan være preget av usikkerhet og et sterkt behov for å møte jevnaldrende. Det biologiske parrings-imperativet begynner å gjøre seg gjeldende, denne litt rare dragningen mot det motsatte kjønn, eller for den saks skyld dragningen mot eget kjønn. Slapp av guttær, det roer seg med tida, var det en gamling som sa.

Vi bærer i oss ulike identiteter. Og jo eldre vi blir, jo flere identiteter. Vedlagte bilde viser meg, meg slik jeg var for 60 år siden. Identitet: Gitarist i bandet The Tornados på Notodden. Hvit smokingjakke bruker jeg ikke lenger, men gleden over musikk har jeg beholdt. Jeg både spiller og lytter. Vi bærer i oss rester av så mangt. Tidligere elever husker meg kanskje som han læreren som var plagsomt opptatt av grammatikk. Jo da, det også. Identiteter og roller. Jeg var sønnen, ble faderen, men på ingen måte noen hellig ånd.

Min identitet nå: Pensjonist, nysgjerrig pensjonist. Den identiteten er jeg fornøyd med. O.H. Hauge: «Det er so mangt å tenkje på her i verdi, eit manneliv strekk ikkje til». Jeg leste nylig at de over 65 år er de lykkeligste, hva nå lykke måtte være. Kanskje vi har tid nok til å tenke på så mangt 'her i verdi'?

Er jeg som 76-åring overstadig lykkelig? Mulig det. Tidvis. Iallfall tilfreds. Det kan ha å gjøre med at jeg har mye å se tilbake på. Jeg gjennomførte den utdanninga jeg ønsket. Jeg fant den store kjærligheten. Vi fikk barn vi ble stolte av. Osv. Det har neppe noe å gjøre med at Kongsberg skulle være spesielt tilrettelagt for gamlinger.

Jeg er et nysgjerrig menneske, nysgjerrighet er en viktig drivkraft. Men unge mennesker har større grunn til å være nysgjerrige: Hvordan blir framtida? Hvordan er livet mitt om 10 år? Et spennende spørsmål for unge. Selv unngår jeg slike spørsmål nå av naturlige grunner. Men spenningen er erstattet av ro og trygghet.

Alt var ikke bedre før, mye var verre. Men mye var annerledes. I ung alder møttes vi ute, da vi var gamle nok, møttes vi over en øl. Lokaler? Restauranter som på ingen måte var beregnet for ungdom, men som vi gjorde til våre lokaler. Mobilfrie lokaler. Til nåtida: Er det ikke ålreit at folk synes det er helt ålreit å bo i Kongsberg? Hvor mye skal til før Kristian Imingen Skjellet er fornøyd? At vi alle, både gamle og unge, slår ræva i taket av begeistring over byen? Ibsen: Jeg spørrer kun, mitt Kald er ej at svare.