Du vet den følelsen når du flytter til et nytt sted. Den kriblingen i magen. Alt som er ukjent. Alt som er nytt. Det forsiktige smilet over hekken til den nye naboen. Det første møtet med foreldrene til nabojenta, som poden har blitt kjent med på lekeplassen i rundkjøringen ved huset. De som står der rutinert med kaffekoppen i ene hånda, dytter husken med den andre og samtidig klarer å føre en samtale med deg og som lurer på om det er greit at sønnen din låner den lastebilen som ligger gjenglemt i sandkassen.

Følelsen av å lete etter den lokale butikken som skulle ligge i gåavstand fra det nye huset, men når du skal finne frem så føles gangveiene som et virvar av muligheter og fører deg i alle andre retninger en butikken. Og følelsen når du faktisk finner butikken! Når du har gått 2000 meter i stedet for 450 meter, men plutselig så ligger den der stor og fin mens du forsøker å memorere veien du gikk, for å klare å finne tilbake til huset.

Den du blir familiær med først er henne som står i jernvaredisken og leter frem alt det du trenger for å komme i orden i ditt nye hus. Mikser og blander farger til alle rom. Finner frem riktige skruer etter at du har kjørt en tre-skrue inn i det som viser seg å være en gipsvegg, men som du allikevel satser på at holder det bildet av familien som står på en strand i Hellas. Det bildet som samme natt dundrer i bakken, og går i tusen knas fordi tre-skruen selvsagt ikke holder vekten. Noe som den erfarne damen bak disken vet, som smiler overbærende, og gir deg gipsskruene og nikker bekreftende mens hun sier: «Det er disse du skal bruke».

Spenningen av å ha sin første dag på jobb, eller barnas første dag på ny skole. Usikkerheten rundt hvordan man blir møtt. Er folk vennlige? Imøtekommende? Forståelsesfulle?

Den litt stille og usikre fasen der du føler deg frem i ditt nye miljø, din nye omgangskrets, ditt nye nabolag og din nye by.

For 15 år siden var dette meg. For 15 år siden trillet jeg med min mann og to små barn inn til denne byen. Byen som jeg hadde vært i en gang før. Byen, som så mange jeg fortalte hvor jeg skulle flytte til, trodde lå på svenskegrensen og jeg måtte korrigere; Kongsberg, ikke Kongsvinger.

Byen med alle rundkjøringene, elven, slalåmbakken, den store nydelige kirken. Byen som ligger en time fra alt. En time fra havet. En time fra fjellet. En time til storbyen.

Byen som huser kvinner og menn fra alle deler av verden. Fra alle deler av Norge.

Byen hvor mine barn skal vokse opp.

Byen som for meg har vært inkluderende, imøtekommende, raus og vennlig.

Våre naboer inviterte på kaffe. Stakk hodet over hekken og lurte på hvordan det gikk. Foreldre i barnehagen fortalte om babysvømming og turn for de små, om sangskattekisten og Kongsberg jazzfestival. Kollegaene på jobb inviterte til sommerfest og julebord. Julegrantenning ble kjent gjennom lokalavisen. Alle var bidragsytere til at vi fort fant oss til rette og ble værende i denne byen som har gitt oss så mye i så mange år.

Så husk dette. Det smilet, den kaffekoppen, det tipset, den invitasjonen kan være akkurat det man trenger som ny innflyttet for å føle seg velkommen og inkludert i sitt nye samfunn.

For 15 år siden var det jeg som trengte det. Nå er det min tur til å gi tilbake.

Så til deg som er ny i byen.

Velkommen!

Og til deg som har bodd her i mange år. Kanskje hele livet. Smil til den nye naboen, si hei til folk du passerer i lysløypen. Inviter på den kaffen.

Jeg kan love deg at det betyr mye for den som akkurat har kommet til vår flotte by.

Silje Løkeng

I åtte uker har jeg, Silje Løkeng, fått det ærefulle oppdraget å skrive en spalte for dere fantastiske lesere av Laagendalsposten. Til daglig jobber jeg som Wellbeing Responsible for TechnipFMC. Jeg gleder meg til å dele mer om meg selv og skrive om tema som er relevante og viktige for min reise gjennom livet og håper å være til inspirasjon og motivasjon for deg som leser.

Følg meg gjerne på Instagram: @expeditionpinkribbon