Gå til sidens hovedinnhold

Verden er et vakkert sted, for noen er det et helvete på jord

Iblant kan jeg fortsatt høre lyden av skvulpende bølger og våte hyl fra havet, etterfulgt av en stummende stillhet jeg altfor godt visste hva betydde. Familier ble splittet, og ikke alle båtene kom seg trygt over havet.

Verden er et vakkert sted, for noen er det et helvete på jord, sang Anne Grete Preus og sjelden har en sang truffet så godt.

Jeg er stolt og ydmyk over å jobbe i en lokalavis som tør å bryte grenser og trå utover det man vanligvis gjør, nemlig å samle lokalbefolkningen i en felles innsats for barn på flukt.

Det er noe som står hjertet mitt nært.

Jeg har selv reist til både Hellas og Libanon tre ganger for å bistå i det frivillige hjelpearbeidet knyttet nettopp mot barn på flukt. For fem år siden, da båtene kom i hundretall over fra Tyrkia, sto jeg og hundrevis av andre frivillige på andre siden av havet for å ta de i mot.

Det var med blandede følelser jeg valgte å reise ned, og en usikkerhet på hva jeg ville møte. Likevel var jeg sikker på at mine egne opplevelser ville være små sammenlignet med behovet for hjelp.

Reisene både endret og styrket mine holdninger og meg som person.

Jeg kan se for meg blikkene til barføtte, rufsete barn som jeg vet kun har kommet en liten del på reisen.

Jeg tenker ofte tilbake på dagen hvor en båt med 65 afghanere forliste utenfor leiligheten vår. Det var minus seks grader og en voldsom vind, RIB'en tok inn vann og de hadde seilt på måfå i flere timer. Det var små barn, unge og eldre som kun hadde klærne de gikk i. En eldre dame sto barføtt og våt foran meg. Jeg ga henne skoene jeg selv hadde på meg, og kommer aldri til å glemme klemmen hun ga meg.

Og den dagen vi tok imot en båt, med flest barn, som kom i land over to kilometer fra nærmeste vei. Jeg får hånden til en jente som ikke kan være mer enn fire-fem år gammel, og vi skal gå sammen et par kilometer langs stranden, dekket av rullestein og kratt. Jenta er utmattet, og jeg bærer henne mesteparten av veien mens jeg synger norske barnesanger hun umulig kan skjønne noe av. Men det roer henne, og jeg kjenner jenta slappe av i armene mine. Det gir en god følelse, men inni meg klarer jeg ikke slutte å tenke på utfordringene jenta vil møte på i tiden som kommer.

Dagene gikk i ett, på få timer kunne vi ta i mot seks båter, flere hundre flyktninger. Dagene gikk over til mørke netter, hvor hørselen ble vårt eneste verktøy for å hjelpe båtene. Vi lytter etter stemmer og durende motorlyder i stummende mørke.

Natten jeg aldri kommer til å glemme var da vi kun var ti frivillige som hjalp i land fem båter, 300 mennesker, i et bekmørkt kaos av skadde, slitne og redde mennesker. Spontant måtte vi organisere en leir for natten, der og da. Vi ser ikke båtene før de er rett foran oss, og kaster oss ut i det mørke vannet for å ta i mot redde og gjennomvåte barn.

Jeg møtte handikappede Danash fra Syria, som så vidt klarer å gå og har vanskelig for å snakke. Han har med seg barnebarnet på åtte år, det er kun de to igjen. De andre flyktningene forteller at til tross for at Danash har kommet seg så langt, så vil han sannsynligvis ikke klare seg lenge på ferden videre.

Fem av seks båter kom i havn den natten, og jeg innser at skrikene jeg for ikke lenge siden hørte for alltid er stilnet. Havbunnen foran meg er en massegrav, og enn hvor mye jeg prøver å hjelpe så vil det aldri være nok. Vi trøster hverandre, flyktninger eller hjelpearbeidere, så er vi alle mennesker.

Jeg har tatt i mot båter hvor flere har druknet underveis. De faller ut av båtene, og blir tatt av havstrømmene. I en båt var tre jenter borte. Ni måneder, tre år og sju år.

Før jeg dro nedover til Lesvos første gang, hadde jeg fått med meg biler og bamser som var nøye plukket ut og donert av tantebarnet mitt på fem år. Seks av bilene ga jeg til tre gutter som sitter langs en grusvei utenfor flyktningeleiren. Øynene blir store, smilet blir større. Vi snakker ikke samme språk, men gleden og kroppsspråket er ikke til å ta feil av. «De er jo barn de også,» sa tantebarnet mitt, Leo, da han ga meg bilene før jeg dro.

Er det én ting jeg har innsett på mine reiser, så er det nettopp det.

Det er så utrolig mange barn.

Jeg møtte disse menneskene kun på en kort stund på deres lange reise. Jeg måtte gi barna vann, kjeks og redningsfolie der de i en ideell verden skulle fått fargeblyanter, et varmt måltid og magiske samlingsstunder.

Det vi bare kan tenke oss i vår verste fantasi, er for mange en vanlig hverdag. Barn vokser opp adskilt fra sine omsorgspersoner, opplever sult, mangel på rent vann, medisinsk hjelp og skolegang. Jeg hadde riktig pass, og kunne med nesten dårlig samvittighet ta flyet hjem til venner og familie

Men flyktningestrømmen stoppet ikke opp, og den har fortsatt ikke stoppet.

Det er lett å tenke at man som enkeltperson ikke kan gjøre så mye, men det er nettopp det man kan.

En tanke fra én person satte i gang denne innsamlingen, og bidragene fra hver og enkelt av dere gjør at vi forhåpentligvis kan samle inn en halv million kroner som vil gjøre en forskjell for mange barn der ute.

Jeg gleder meg til å se nok en gang hvorfor jeg er så stolt over å være fra både Kongsberg og Numedal.

Sammen kan vi gjøre en forskjell!

Les også

Laagendalsposten etterlyser lokalt engasjement – vil samle inn mer enn en halv million kroner

Les også

Starter aksjonen med å gi 15.000 kroner - håper flere vil bidra

Les også

De har bodd 40 år i Norge – men glemmer aldri flukten fra Chile og den dagen familien ble gjenforent

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.