For tiden diskuteres skolens digitalisering i flere av landets aviser. Flere kjente fjes har uttrykt skepsis til skjermene i barneskolen. Dette kommer blant annet i kjølvannet etter at PIRLS-undersøkelsen antyder at dagens tiåringer leser dårligere enn de før seg. Kanskje disse utspillene er alarmistiske, og digitaliseringen ikke har noen direkte sammenheng med leseferdighetene til tiåringene våre, men de vitner om en uro der ute. Dette er en uro som skoleeiere ikke kan svare på med god samvittighet, fordi vi ikke har bred nok kunnskap om det. Er disse nye hjelpemidlene egentlig til det beste for ungene våre, eller ser det bare fint ut fra utsiden? Så lenge kommunen ikke kan svare på det, så er de ikke ansvarlige skoleeiere.

Det finnes mange gode digitale hjelpemidler, men vi trenger kanskje flere arenaer uten skjerm enn med. Jeg er pedagog selv, og jeg er skeptisk til tanken om at alle elever trenger skjerm fra perm til perm. Tvert imot tror jeg våre yngste elever fra 1. til 4. klasse, trenger mer tid vekk fra skjerm enn på. God digital kompetanse er ikke bare å være vant til digitale verktøy, men også å kunne ta et steg tilbake og se opp fra skjermen. Etter at skjermen er blitt en del av barnas skoledag, blir det enda vanskeligere å vende dem til å legge dem vekk igjen. Av den grunn burde vi kanskje ikke dytte padden i handen deres allerede skoledag, men heller vente.

I Kongsberg var vi tidlig ute med å heldigitalisere hele grunnskolen, fra 1. til 10. med iPader til alle. Det er en del av vår identitet å være frempå teknologisk, og derfor var det stas å kunne være tidlig ute med å få inn de nye hjelpemidlene. Nå er det teknologibevisste valget å kunne kritisk vurdere vår praksis. Vi i Kongsberg SV mener at vi trenger en ekstern vurdering av hvordan 1:1 påvirker elevene på barneskolen, og hvilke konsekvenser det er har utover det som skjer i klasserommet. USN har utarbeidet noen rapporter på hvordan innføringen har vært, men spørsmålene som har blitt stilt der er ikke de rette. De har utelukkende tenkt innenfor klasserommets rammer, men vi trenger et bredere perspektiv. Vi må få kvalitativ forskning på alle aspekter ved å innføre digitale hjelpemidler, fra klasseromet til hjemmet. Denne informasjonen trenger vi for å kunne gjøre beslutninger som gir ungene våre så god undervisning som mulig.

Som lærer har jeg flere ganger opplevd at det blir kjøpt inn diverse verktøy, som sikkert hørtes veldig bra ut da de ble solgt inn, uten at resultatet har blitt evaluert skikkelig. Det er fort gjort å gjøre endringer fordi man ønsker å følge med i tiden, ikke fordi det lurt. Jeg er åpen for at jeg tar feil, men jeg ønsker et grundig kunnskapsgrunnlag. Å ikke stille disse spørsmålene når folk er bekymra, ville vært uansvarlig. Det er tross alt barna våre vi snakker om.