I den siste tida har det vært en del tilfeller der eldre har klaget over at de via digitalisering har blitt utestengt fra en del tjenester. Det er forståelig, og Brakar går over streken når systemet deres forutsetter at man har smarttelefon ved kjøp av billett.

Som gamlis synes jeg imidlertid at klagene kan bli litt problematiske. Vi har en tendens til båstenkning, de gamle er slik og de unge er slik. Slik kan et inntrykk av gamle som ubehjelpelige og lite mottakelige for det som er nytt, feste seg ytterligere.

Nylig fikk jeg et varsel fra kommunen om at jeg måtte registrere meg i vaksinekøen. Jeg ringte tilbake og sa at jeg hadde registrert meg forlengst. Svaret tydet på at man ikke regnet med at vi i den eldgamle gruppa 75 - 85 år hadde greid en digital registrering, det er den gruppa som får vaksinen nå. Akk ja.

"De eldre" er en heterogen gruppe, vi har mange ulike yrkesgrunner. For lenge siden var begrepet 'ungdomskriminalitet' hyppig brukt i media. En dansk film spilte på dette, den handlet om 'alderdomskriminalitet'.: En gjeng eldre som har lite å gjøre og samtidig representerer ekspertise. De blir til en flott gjeng bankranere; en av dem tidligere bankdirektør, en annen tidligere sprengningsekspert.

Jeg leser om en dame som ikke vil ha mobiltelefon. Det er naturligvis en grei og legitim holdning, men litt morsomt er det for meg som på Facebook har skrevet en hyllest til smarttelefonen. Den vesle mirakelboksen kaller jeg den. Et utdrag:

"Jeg skriver på smarttelefonen akkurat nå. I morges vekket den meg. Jeg kan kjøpe togbillett med den. Se/høre nyheter, lese aviser. Se film, lytte til musikk. Slå opp i et leksikon, kjøpe ditt og datt, betale. Stemme gitaren. You name it som det heter på utalandsk. ------- Noe den ikke kan brukes til? Tja, pusse tennene. Og den er for liten som padleåre. Men det kommer nok.

For en kommunikasjonsfreak er dette paradis. Jeg kan når som helst kommunisere med døtre, søsken, venner.

Tenker vi over hvilket mirakel dette er? Jeg har inntrykk av at media er mer opptatt av negative sider. Vi blir advart mot å se for mye på kattevideoer, denslags kan skape avhengighet. Ungdommer overlever ikke uten til enhver tid å stirre stivt på mobilen.

Fordervet ungdom, hvordan skal dette gå? Uff og uff og fysj.

Jeg har lest en del science fiction. Om noen for en del tiår siden hadde fablet om en slik mirakelboks, hadde jeg tatt det med ti klyper salt. Science fiction er artig fantasi, ikke noe mer. Å treffe på mirakel i hverdagen er noe annet. Kjenner vi igjen miraklet hvis vi møter det? Jesus kunne gå på vannet, men noen mobil hadde han ikke.

Har jeg glemt noe? Jo, jeg kan ta bilder. Og sannelig sannelig, sier jeg Eder, jeg kan også telefonere!"

Joda, jeg har appen til både Vy og Brakar på smarttelefonen. Slik jeg ser det, representerer dette et framskritt. Det finnes et kjent og yndet sitat fra andre verdenskrig, om svensken som leste henholdsvis tyske og engelske aviser med reportasjer om situasjonen på krigsfronten, og utbrøt: “Det är ta mig fa'n inte samma kriget! ” Opplevelsen av virkeligheten er subjektiv, villet eller ikke villet, og da må vi godta at det finnes mer enn en virkelighet.