Da jeg satt meg ned med min skumle påminnelse av alderdom, ellers kjent som søskenbarnet mitt på 17 år, følte jeg en følelse jeg ikke har kjent på siden ungdomsskolen. Med klamme hender og nervene på høyspenn ba jeg henne forklare hvilke del av hennes verden hun ville ha forandret hvis hun kunne.

Etter litt om og men, var svaret klart, det er ikke god nok sosialisering på ungdomsskolen eller videregående. Hun utdypet en ensomhet, og uttrykte det jeg tror er det nærmeste vi kommer et sosialt hierarki på størrelse med Khaospyramidene. Det er fastsatte grupper på bakgrunn av sosial og sosioøkonomisk status til foreldre. Har foreldrene dine en fin bil, hus, eller jobb havner du i en type gruppe, gjerne toppen av hierarkiet. Har du foreldre som tilsynelatende ser ut som de er i nedre middelklassen, er du gjerne plassert lenger ned, men helst så nærme bunnen på rangstigen som mulig. Med svært liten sjanse for å rykke oppover.

Dere tenker nok dette er gammelt nytt, dette har blitt skrevet om, diskutert og debattert i flere ti år. Jeg er enig, det har blitt tatt opp gang på gang, vi har beskyldt klesindustrien, vi har beskyldt mobberne, vi har beskyldt lærerne, vi har nesten beskyldt alt det som kan beskyldes. Fortsatt virker det som vi ikke vil akseptere speilrefleksjonen. Kanskje vi har tatt litt vel mye inspirasjon fra våre amerikanske venner?

Saken om klasseskille er ikke så lett som de på andre siden av Atlanteren liker å påstå. Klasseskille er ikke betinget til bare en faktor, eller to for den saks skyld. Klasseskille er en akkumulering av faktorer, gjerne over tid. Vi blir ikke kvitt klasseskille med å forby Nike-sko i skolen, på samme måte som vi ikke kan kurere kreft med Paracet.

Hvorfor er det sylskarpe paralleller mellom en verden du mister kontakt med når du pakker sammen den flekkete røde buksa, og en verden som starter når du inntar en illeluktende klasse på ungdomsskolen?

Saken er som så, våre unge prøver bare å vise oss hva vi gjør feil, akkurat som alle andre gjorde da de var ungdommer. La oss ikke skyte den som holder speilet opp.

Unge i Kongsberg sliter, enten du velger å tro det eller ikke. Det burde være senteret av diskusjonene vi har i Kongsberg, for hva er egentlig vitsen med en nyrenovert park hvis det ikke lenger er noen barn som kan leke. Vi kan selvfølgelig fortsette å lukke øynene og bare sperre de opp når en tryglende mor eller far stiller opp i media. Vi kan for all del også fortsette å stirre motløst på de sørgende foreldrene som om de er en sjelden utstilling på Oslos mest eksklusive galleri.

Vi fratar stemmen til ungdommen om vi nekter å åpne øynene til våre egne problemer. Vi kan ikke starte en diskusjon om psykisk helse uvillig til å reflektere.

Jeg ber søskenbarnet mitt å gå av bussen. For verden blir plutselig flott og fargerik når man velger å se mennesker for alt de er og ikke hva de går med.

Jeg skal ikke oppdra deres barn, jeg skal ikke fortelle dere foreldre hva som er riktig å gjøre og hva som er feil. Men jeg håper jeg kan prøve å bidra til at samtalen rundt middagsbordet blir litt større enn den er nå, vi må lytte til alle bedre.

Før jeg avslutter, til ungdommen; fortsett å rop om rettferdig og rask psykisk helsehjelp, eller som pappa alltid sier til meg «vær sand i maskineriet».