Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dagbladet hadde den 13. mars en interessant sak på nett om at mobbeofre får alvorlige diagnoser. De har kartlagt rettssakene der mobbeofre går imot kommunene sine og ser en del likhetstrekk, blant annet at 21 av de 25 sakene har ofre som har vært diagnostisert med PTSD.
Tenk litt på den.
Mobbing som vi ikke tar tak i på skole og i hverdagen kan få følger og lede til diagnoser som man nesten kun assosierer med soldater som har vært i krig.
En diagnose som kan lede til arbeidsledighet, og et liv utenfor de vanlige normene av samfunnet.
Så hvorfor løfter jeg dette, her i mine fem minutter med oppmerksomhet?
Det har gått noen uker siden jeg hadde mitt første innlegg i denne avisa, og denne tiden har vært preget av en rekke gode samtaler og ny kunnskap om byen som jeg har gjort til mitt hjem. Jeg har hatt gleden av å snakke med foreldre, barn og andre, og det som går igjen, er at alle kjenner noen som sliter.
Mobbing har blitt nevnt ofte.
Folk har åpnet seg og fortalt meg at noe må gjøres. Jeg har hørt situasjoner der vi som politikere kan bidra aktivt, og jeg har hørt historier der vi som medmennesker kanskje kan spille en viktigere rolle.
Det er i hvert fall ingen tvil om at noe må gjøres.
Elevundersøkelsen ifra 2022 viser til dystre tall. Cirka en av ti syvendeklassinger opplever mobbing på skolen, ikke som enkelttilfeller, men som noe som skjer flere ganger i løpet av måneden. Kan vi som et lokalsamfunn akseptere dette, eller bør vi kollektivt ta grep og hjelpe hverandre på å bli ørlite granne varmere?
Foreldre må kunne ta den tøffe praten med barna våre, og gå foran som gode eksempler, sånn at barna våre vokser opp og vet at det ikke er innafor å mobbe andre. Politikere må jobbe for å gi fagpersonell de midlene som trengs for å kunne rydde opp i det som skjer med barna og ungdommen i byen vår.
Jeg vil i hvert fall være en pådriver for at vi politikere ikke får lov til å legge ballen død før vi har gjort vårt beste.