Gå til sidens hovedinnhold

Vi utfordrer helsesykepleierne til å ta en ekstra titt i verktøykassa si for å strekke ut hånda til ungdom som trenger dem!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har vært overraskende å høre fra leder av Landsgruppen av helsesykepleiere at de er satt sjakk matt av forslaget til ny rusreform. Ann Karin Swang hevder at de mister sitt viktigste verktøy, trussel om straff, om regjeringens forslag blir vedtatt. Først og fremst fordi vi har samarbeidet med og møtt en haug av helsesykepleiere som har vært gode samarbeidspartnere for ungdom som trøbler. Men også fordi vi sjøl har jobba med ungdom i mange år, uten at vi har trengt «ris bak speilet. Fallitterklæring fra yrkesgruppa er mildt sagt sjokkerende.

Som sosialarbeidere har vi hatt mange fine og lærerike relasjoner til, og samtaler med, ungdom som strever med rus, uten at de noen gang har blitt tvunget til å snakke med oss. Tvert imot har de ønsket det. Men dette har krevd at vi som fagpersoner har lagt moralisme til side og turt å åpne opp for samtaler om «hva rusen faktisk gir og betyr». Møter vi ungdom på denne måten, altså ved å tilby dem trygge relasjoner, som oppleves som nyttig og gode for dem, vil det i de færreste tilfeller være nødvendig med bruk av tvang, straff og «ris bak speilet». Vi vet at kriminalisering fører til stigma, og kan slå beina under den hjelpen som ungdommene kunne oppsøkt, men som de er redde for eller skammer seg for mye til å oppsøke. Ungdommene har allerede blitt møtt med straff og fordømmelse, det er derfor svært bekymringsfullt at ei yrkesgruppe som møter ungdom på mange ulike arenaer, opplever seg så maktesløse i møte med dem som trenger dem mest.

Sosialarbeidere jobber kanskje oftere enn helsesykepleiere med ungdommer først når de har store utfordringer. Det fine med dere er at dere møter ungdommer i hverdagslige omgivelser, som for eksempel skolen. Dette gir dere i grunnen en unik mulighet til å tidlig oppfatte når noen har det vanskelig og raskt bidra til støtte og hjelp. Signaleffekten av at ei så viktig yrkesgruppe nå avskriver seg ansvar for ungdom som trøbler og legger denne kun på politiet er bekymringsfull. Ettersom vi har samarbeida med og møtt mange helsearbeidere som har vært gode støttespillere for de ungdommene vi har et felles ansvar for å hjelpe til gode liv, så undrer vi oss over uttalelsene til Ann Karin Swangs uttalelser. Vi utfordrer helsesykepleierne til å ta en ekstra titt i verktøykassa si etter virkemidler for å bygge gode samarbeidsrelasjoner basert på frivillighet. Hvis dere ikke finner noen så send ungdommene til sosialarbeiderne, for vi veit råd!

Ønsker du å kommentere denne saken? Sett deg inn i våre nye kjøreregler først!

Kjøreregler for nettdebatten

Du er personlig ansvarlig for ytringer du publiserer, og det er en forutsetning at du viser høflighet for andre.

Dette er våre kjøreregler, og brudd på disse kan gi utestengelse:

  1. Du må bruke ditt fulle og reelle navn i profilen.
  2. Diskuter sak, ikke person. Nedsettende kommentarer om andre personer eller spekulasjoner i folks motiver tillates ikke.
  3. Trakassering, hatske utfall eller trusler aksepteres ikke.
  4. Du må holde deg til tema. Forsøk på å avspore eller ødelegge debatten på annet vis vil medføre at innlegg slettes.
  5. Gjentatte postinger av samme budskap/innlegg vil bli slettet.
  6. Hold en saklig tone og dokumenter sterke påstander.
  7. Skriv kort. Vi tillater maks ca 1.000 tegn inkludert mellomrom. Lengre innlegg må sendes oss som leserbrev.
  8. Bruk seriøse kilder. Vi sletter innlegg hvor man gjengir og/eller lenker til åpenbare konspirasjonsteorier samt innhold tilbakevist av anerkjente faktasjekkere.
  9. Du må følge norske regler for opphavsrett.

De komplette debattreglene finner du her.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.