Et villreinområde er ødelagt som økosystem, kanskje for alltid. Nå er de i gang med det neste – Hardangervidda, som inntil videre har Europas største villreinbestand. Den er på få år skutt ned til det halve.

Kun to av totalt 6.906 villrein som er testet på Hardangervidda siden 2016 har fått påvist CWD. Det utgjør 0,03 prosent. De siste estimatene viser 63 % sjanse for at 1–4 dyr er smittet. På dette syltynne grunnlaget vil Mattilsynet og Miljødirektoratet skyte ned rødlista villrein fra helikopter i vinter, en operasjon som vil koste over 11 millioner kroner.

Tilstanden til villreinen på Hardangervidda er vurdert som dårlig. Dyrene plages av parasitter, blant annet overført fra sau, og fotråte, som i 2019 tok livet av ca. 1.000 kalver. Flere år med utvida jakttid, effektivisering av jakta, merking, overvåking og målrettet utskyting av voksne bukker, og nå motorisert vinterjakt, er oppskriften på rasering av villreinstammen. Tap av voksne bukker gir tap av sterke gener, mindre områdebruk og større smittepress, og forskjøvet kalvingstid, slik at kalvene kan få for kort tid til å vokse seg levedyktige før vinteren.

De to etatene begrunner de harde tiltakene med at det ikke finnes behandling eller vaksine for CWD, og at dyr som smittes vil dø. Det er retorikk på sitt verste. Det finnes ikke behandling for noen sykdommer som ville dyr rammes av, og det mest dødelige av alt er menneskenes våpen.

Ingen viltstammer er truet av CWD. I Nord-Amerika, som har hatt CWD i over 50 år, er forekomsten lav de fleste steder og det jaktes fortsatt for å regulere bestandene. I endemiske områder er preklinisk CWD anslått til 1–15 % for hjort og 1 % for wapitihjort. Under 20 elger totalt har fått påvist smitte. Stor tetthet av viltfarmer gjør at situasjonen ikke er sammenlignbar med fjellviddene i Norge. De to variantene av CWD er heller ikke like. Ingen hjort, elg eller rådyr i Norge har fått påvist klassisk CWD etter 7 år med kartlegging. Likevel behandles hjorteviltet som infisert.

Naturen kan ikke saneres, det er umulig å utrydde et smittestoff uten å drepe alle dyr som kan være mottakelige. Smitten vil være i miljøet, den kan være i andre villreinområder og den kan ha vært der bestandig. De raserer villreinområder for et patogen som villreinen kan ha levd med i tusener av år.

Mattilsynet har to ganger før hatt ansvar for dyrevelferden under statlig vinterjakt på villrein. Begge gangene ble dyrene utsatte for ekstreme lidelser.

Under nedslaktingen av villrein i Nordfjella sone 1 ble flokker splittet opp, drevet mot utposter der de ble tatt av snøskred og skutt i flukt, med mangedoblet risiko for skadeskyting. Mattilsynet omdefinerte i den forbindelse skadeskyting til å gjelde kun dyr som ikke ble gjenfunnet og avlivet samme dag. De dukket først opp på tilsyn med helikopterjakta dagen før den offisielt var over. Slik «overvåket» de dyrevelferden.

Under vinterjakta i Nordfjella sone 2, der 50 bukker og to simler ble skutt, var det vitner til at SNO herjet med fostringsflokken med helikopter for å skille ut bukker som skulle skytes. En bukkeflokk ble jaget i 6 timer, med 2 timer hvile. Neste dag ble samme flokk utsatt for merking og felling, med bruk av helikopter. Senere ble flokken jaget av snøscooter opp Hallingskarvet, deriblant en bukk med bruddskade.

Motorisert jakt på Hardangervidda midtvinters når dyrene trenger ro for å overleve vil bli et nytt mareritt. Det lar seg ikke gjøre å skyte ned bukkeflokker og fly døde dyr i fraktfart ut fra fjellet uten å forstyrre fostringsflokken også. Villrein hører helikopter på flere kilometers avstand, og hver forstyrrelse utløser fluktadferd for hele flokken. Selv små forstyrrelser kan få store konsekvenser for villrein.

EU har varslet restriksjoner på eksportnæringen dersom CWD ikke bekjempes. Myndighetene kriger mot villreinen for noe som er mer hellig for dem enn naturen – penger. De raserer våre fjell og dreper urdyret som har vært der i 10.000 år. Men verst av alt er lidelsene for dyrene. De seigpiner villreinen. Dette er dyremishandling og faunakriminalitet, og det må stoppes!