Dyrene dør ofte ikke momentant, men blir liggende i vegbana med store skader. De som klarer det vil rømme til skogs, slik at lidelsene forlenges. Mørketallene er store, da mange unnlater å melde fra om påkjørte dyr. Utallige kalver blir morløse som følge av påkjørsler.

Det er i hovedsak farten som dreper. Ved å redusere farten med bare noen kilometer i timen kan man spare både dyreliv og menneskeliv.

I Trafikksikkerhetshåndboken «Tiltak mot viltulykker» vises det til en undersøkelse fra 2005 av Andreas Seiler, om sammenhengen mellom fart og antall elgpåkjørsler i Sverige. Undersøkelsen viser at en fartsreduksjon på 2 km/t fører til en reduksjon av antall ulykker på 15 prosent, og en fartsreduksjon på 10 km/t fører til en reduksjon av antall ulykker på 56 prosent. Omtrent 57 prosent av alle viltulykkene ble registrert på veger med fartsgrense på 90 km/t, og mer enn 20 prosent av disse ulykkene innebar personskade eller død.

Man taper bare rundt fem minutter på å senke farten fra 80 km/t til 70 km/t. Samtidig blir antall viltulykker mer enn halvert. Det er særlig i skumringen morgen og kveld og om natta det er stor fare for kollisjon med hjortedyr. Da bør man redusere farten ytterligere.

Påkjørsler brukes ofte som argument for økt jakt på hjortedyr. Men påkjørslene er vår skyld og vårt ansvar. Stor trafikk og høy fart, sammen med utbygging av naturen og vegnettet, der veger ofte krysser hjortedyrenes trekkruter, gjør dyrene sjanseløse. I høstmånedene er dyrene i tillegg stresset på grunn av jakta, og mange dyr er i forflytning.

Det minste vi kan gjøre for å redusere belastningene på naturens dyr er å senke farten. Det sparer mange liv og mye lidelse.

Tiltak mot viltulykker:

1.16 Tiltak mot viltulykker - Trafikksikkerhetshåndboken (tshandbok.no)

Predicting locations of moose-vehicle collisions in Sweden:

Predicting locations of moose–vehicle collisions in Sweden - SEILER - 2005 - Journal of Applied Ecology - Wiley Online Library