Jeg har hatt og overhørt heftige diskusjoner, samtaler der jeg vurdert egen eksistens og samtaler der jeg har konkludert egen eksistens. Jeg har gang på gang sett en trang for å ytre meninger og har sett trangen for å uttrykke halvferdige tanker. Jeg har måttet stoppe opp og å se meg selv i speilet, flere ganger enn jeg liker å innrømme.

For jeg som mange, er ett menneske proppfull av sterke meninger. Min reise inn i voksenlivet har som veldig mange vært en fin balanse mellom uvitenhet og nysgjerrighet. Noe som ledet meg til frivilligheten, jeg kan være så mangt og hjelpe på alle mulige måter. Det finnes ingen grense, bare kreativiteten din som setter en grense på måter man kan hjelpe, og jeg har aldri hatt en mangel på kreativitet.

Men med min 24-år gammel bagasje, havnet jeg pent inn i ungdomsarbeid. Ungdom er spennende, virkelig spennende. Med ett følelsesregister like lang som Lågen, er de aldri helt forutsigbare. De har tanker som fyller verdener, og tanker som tømmer verdener.

Frivilligheten innenfor barn og unge oppleves kanskje som ett forvirrende veikryss for noen. Der skoene man kler på seg som enkeltindivid er mangt, noen ville kanskje sagt uendelig. Det strekker seg fra nøytral voksen til bestevenn, fra tilskuer til aktiv deltager og fra husmor til mentor.

Jeg har hatt tøffe samtaler, og hørt vonde historier. Men mest av alt er tanker og meninger under utvikling, tanker man egentlig ikke vet hvorfor man tenker, eller meninger man aldri helt har turt å lufte. Mange unge aldri har opplevd friheten til å utforske. Nå mener jeg ikke den typen utforskning som innebærer en tur i skogen og den store boken om sopp, men jeg mener den helt fundamentale friheten til å stille spørsmål uten å bli dømt.

Da jeg var 15 år satt jeg ved det slitne middagsbordet hjemme. Pappa og lillebror hadde en samtale min lille 15 år gamle hjerne ikke kunne forsvare å følge med på. Pappa er en rar type, han er ikke første til å gi noen en klem, men er alltid først til å diskutere. Han krydrer samtalene med altfor drøye vitser og ofte altfor kjedelige emner.

“Hvorfor innfører vi ikke kommunisme?” sa jeg bastant. Pappa tok to minutter til å tenke seg om, lillebror stirret uvitende, som han ofte gjorde da jeg braste ut med mine ekstreme teorier og spørsmål. Det kunne jo være svettelukt og ungdomsskole som gjorde at det kommunistiske manifestet til Karl Marx var attraktivt.

Jeg som alle andre så samfunnets problemer, og mente min 15-år gamle hjerne kunne være løsningen. Den kvelden rundt det slitne middagsbordet lærte jeg noe verdifullt, jeg lærte at man må møte ungdommen med nysgjerrighet. Fordi ikke mindre enn et par dager senere presenterte jeg stolt enda en vanvittig løsning på menneskehetens problemer. Nå, flere år senere, innser jeg hvor fundamentalt akkurat det var.

Friheten jeg fikk fra å aldri være redd for å stille spørsmål, søke ut svar og ta feil, har gjort meg den jeg er i dag. Som frivillig anerkjenner jeg nå hvor stort privilegium det er.

Vi voksne henter jo stadig ut den støvete kopien av grunnloven som ligger nederst i en boks i kjelleren, når vi møter på den minste ulempe. Så hvorfor påberoper vi ikke den samme ytringsfriheten når det kommer til ungdommen?

Ytringsfriheten skulle aldri være behagelig.